Julekalender del 24 =D

24. desember

Det er julaften og alt er ganske perfekt. Riktignok er det ikke tver i Philophia så Felix og de andre fra hennes verden får ikke sjansen til å se juleprogrammene de pleier å se, men det er et lite aber. De har jo juletre og gaver, mat og alt som trengs og når kvelden kommer og de har åpnet gaver sitter Rex for seg selv og smiler. Han har ikke feiret jul på så mange år og har trodd at det ikke var noe savn, men nå når han har feiret det innser han at han har savnet det likevel. Ikke på grunn av gavene for de gir han i grunnen blaffen i selv om han har funnet noen virkelig fine ting under treet, deriblant et diplom der det står «man er alltid kongen av sitt eget liv». Det handler heller ikke om maten eller stemningen eller juletreet. Nei, det handler om samværet. Om de han har feira julen sammen med ikke direkte er venner enda så er de bekjente og Rex innser at han har vært ensom, aller mest har han i tjuefem år vært ensom og denne jula er han ikke ensom lenger. Og det er derfor han smiler for det gir ham tro på evigheten.

Elvira er ganske overveldet og vet ikke hva hun skal føle. Hun har aldri før feiret jul og forstår seg ikke helt på denne høytiden der de synger rare sanger og har et tre med gaver under og spesiell julemat og slikt. Men det har gitt mersmak og hun vurderer å feire det i en mer rolig versjon det neste året. Og oppi det hele lurer hun på om hun skal være glad eller trist og det veksler litt for på den ene siden savner hun Nemo skikkelig, men så har det også vært en koselig dag og kveld og han ville jo ønsket at hun skulle ha det bra. Det hele er så rart og oppi alt sammen er det Lasse som hun har prateten del med utover kvelden og som hun tenker at kan bli en god venn i det minste. Elvira sukker og så smiler hun til ære for Nemo, sitt mildeste og fineste smil mens hun håper at han er i en himmel og kan merke det.

Lasse ville hoppet i fallskjerm før han innrømmet det, han ville antakelig gått på glødende kull i tillegg. Men han er altså virkelig tilfreds akkurat nå. For han har fått utrolig fine gaver og spist kjempegod mat og han har til og med pratet en del med Elvira denne kvelden og begynner sakte, men sikkert å bli litt forelska i henne. Han innser riktignok at det nok vil ta litt tid å få henne på gli i og med at hun har mistet Nemo og slikt, men han har god tid, det går bra. Og nå har han ellers fått tre kalendere som feirer ekte skjønnhet og han innser at han ikke savner det falske og perfekte i kalenderne han hadde før. Han føler nå at det han før ville tenkt på som feil i sannhet er det som skaper skjønnhet hos folk. Og sånn sett er det han liker aller best med Elvira den litt vel lange nesa hennes. Lasse smiler for seg selv før han tar seg i å tenke at det likevel vil bli fint å dra tilbake til sin egen verden. Han savner nemlig å sitte helt alene i sofaen sin med en boks øl.

Felix har hatt en utrolig fin jul, det er nesten som et eventyr for han har jo vært på et slott i en annen verden, han føler seg nærmest som en Disney-figur. Og Philomel har hatt på en nydelig rød kjole under julefeiringa, i tillegg til å ha hatt håret enda mer bølgete enn vanlig og med friske roser i kinnene som gjør henne naturlig og skjønn. Kort oppsummert har han hatt alvorlige problemer med å klare å la være å bare stirre på henne og han tenker på henne nå og føler seg likevel litt skuffet. For det har vært en fantastisk og eventyrlig jul med god mat og kos og en herlig stemning og han har fått masse fine gaver. Rex har til og med lovet ham at han skal få vaske vinduene i høye etasjer hvis han vil fortsette å jobbe i Vindusvaskerselskapet, noe Felix har sagt ja til. I alle fall det neste halvåret og så får han se hva som skjer siden. Så alt har vært fint og likevel er det noe som mangler føler han.

«Alt i orden?» spør Philomel som kommer ut til balkongen der Felix sitter.

«Ja da,» sier han, men det lyder ikke så overbevisende.

«Å, i dag har vært så ufattelig fin,» sier Philomel og legger til «er du ikke enig?»

«Jo,» sier Felix med et lite smil. De er stille litt mens de ser opp på en himmel helt full av stjerner.

«Men du, Felix, jeg har en ekstra julegave til deg, det er egentlig derfor jeg kom ut hit,» sier Philomel endelig.

«Ja vel?» spør Felix nysgjerrig.

«Dette!» sier Philomel ivrig og så kysser hun Felix. Han er først forbauset og usikker, men så kysser han tilbake og de deler et lidenskapelig kyss av den typen som er helt magisk og som ville blitt applaudert i en hvilken som helst film av et fullsatt kinopublikum.

«Jeg har i det siste skjønt at jeg elsker deg,» sier Philomel når kysseseansen er ferdig.

«Så praktisk, jeg har jo elsket deg lenge,» sier Felix entusiastisk. Deretter gir de hverandre en god klem før de går inn mens Felix tenker at nå er han fornøyd, nå er denne jula perfeksjon.

Og oppe på himmelen blunker månen lurt før stjernene danner to små ord og tre utropstegn som avslutter alt og samtidig er en begynnelse:

GOD JUL!!!

Julekalender del 23 =D

23. desember

Å bare «ta seg litt mat» ender av ymse grunner opp med å ta resten av kvelden og det er først på formiddagen neste dag at Rex Benedict kan samle Felix og Lasse, Philip og Jacob og Elvira, de som var tjenerne til Skyggekongen og familiemedlemmene som plutselig dukka opp helt uten videre dagen før. Han samler alle, unntatt Philomel som de på grunn av influensaen har latt sove, og gitt dem beskjed om at de kan gjøre hva de vil med ham bare de først kan la ham fortelle hva som hendte i Alandria og forklare seg. Og det har de gått med på og nå sitter de i en ring mens Rex står og forteller.

«Alt,» begynner han og fortsetter «begynte da jeg var liten. Jeg har aldri pratet noe særlig om dette, men moren min hadde litt problemer og et slikt humør som veldig raskt kunne svinge fra strålende glede til dyp depressivitet. Og noe klikka inni hodet hennes da faren min forlot oss, hun taklet det ikke. Jeg har prøvd å forstå henne og jeg gjør det fortsatt ikke helt, men i går innså jeg at noen ting bare skjer uten at man egentlig kan forstå det ordentlig. Det betyr ikke at man har gjort noe galt, det er bare enkelte ting man ikke kan styre. Men jeg taklet det dårlig, jeg ga opp julen (her ser alle fra Philophia ganske forvirra ut siden de ikke vet hva jul er, men så bestemmer de seg for å bare ta det som det kommer og stille spørsmål siden) og ga på en måte generelt opp meg selv. De neste tjuefem årene brukte jeg på å først bli sjef for Vindusvaskerselskapet og deretter ta over Philophia og stjele skygger eller gjøre at folk bare var skygger og så videre. Og jeg trodde at dette ville gjøre meg lykkelig, men det virket ikke. Deretter hørte jeg om profetien og den magiske sangen og Alandria der man kunne bli en Gud og jeg tenkte at det ville gjøre utslaget, men så virket ikke det heller. Og til slutt kom i forigårs da Felix sang et ord og det var nøkkelen til Alandria (her ser Felix forbauset ut, men så kommer han på etternavnet sitt Melodicus og tenker at det kan ha vært derfor) og jeg kom inn og besvimte og da jeg våknet traff jeg moren min. Hun døde for tjuefem år siden og det var vel i grunnen det som gjorde at jeg bestemte meg for å gi opp jula og bli ond og hun ga meg tre valg. Det ene var å miste all min menneskelighet, bli Gud og styre Philophia videre som nå. Og det andre var å bli med henne og velge døden. Men jeg innså plutselig at jeg har savnet moren min, men jeg er ikke klar til å dø og jeg vil ikke miste menneskeligheten min for da mister jeg også meg selv for bestandig. Så jeg valgte det tredje valget, å dra tilbake og få oppfylt tre ønsker og nå er jeg her.»

Forsamlingen har lyttet ivrig mens Rex har fortalt og må grunne litt over ordene hans før Felix tar ordet.

«Hva var ønskene?» spør han tenksomt.

«Det ene var å så langt det lar seg gjøre få ugjort det jeg har gjort galt og derfor har dere fått skyggen tilbake og dere som var skygger er kropper med medfølgende skygger og jeg er ikke Skyggekongen lenger, bare Rex Benedict,» sier Rex.

«Og hvor er Nemo?» spør Elvira før hun ser svaret i uttrykket av vemod Rex sine øyne fylles med.

«Jeg beklager, det som er dødt kan ikke gjøres levende igjen, men jeg angrer, virkelig og jeg forventer ikke at du skal tilgi meg, jeg vil bare at du skal vite at det ikke ga meg noen glede og at jeg så inderlig ønsker at jeg kunne brunget det som er dødt tilbake,» sier Rex. «Da også min mor,» legger han til inni hodet sitt. Elvira ser bort på ham og plutselig ser hun noe mer i ham enn den onde fryktede morderen av mannen hennes. Hun ser også en dypt plaget sjel som angrer og som selv har mistet noen og skjønner at det ikke finnes noen enkle svar, snarere tvert i mot. Og hun innser at Nemo ville ha ønsket at hun lot ham gå og fant tilgivelse i sitt hjerte.

«En del av meg vil alltid savne og elske Nemo og aldri tilgi deg hundre prosent, men jeg kan tilgi deg ganske mange prosent likevel for jeg ser at du trenger det, la oss være venner,» sier hun endelig og gir Rex en spontan klem. Rex vet først ikke helt hva han skal gjøre, uvant med klemmer som han lenge har vært, men så klemmer han tilbake og smiler mens en liten tåre triller ut av øyekroken hans og han for en gangs skyld ikke gjør noe forsøk på å tørke den vekk.

«Dette er vel og bra, men kan vi pliiis slutte å leke at vi er i en teit dramafilm signert Hollywood av den typen de sender hver fuckings jul? Beklager ass, men jeg vil vite mer, hva var det andre ønsket og det tredje og hvorfor i huleste er muttern her? No offence, mamma,» spør Lasse irritert og slår ut med hendene i frustrasjon.

«Lasse! Ikke bann har jeg jo sagt, barn altså,» sier en litt lubben dame med lyse krøller i ubestemmelig alder som altså er Lasses mor.

«Men det går bra,» sier hun så og smiler lurt siden hun er litt mer avslappet angående språkbruk enn Lasse gir henne credit for.

«Sorry, sorry,» sier Rex og han avslutter klemmen med Elvira som setter seg tilbake.

«Det andre ønsket var at familien deres og gaver skulle dukke opp slik at vi alle kunne feire jul her,» sier Rex.

«Aha, det forklarer muttern,» sier Lasse og lener seg litt bakover. Så får han et håpefullt uttrykk.

«Og det tredje ønsket, var det tilfeldigvis at jentene i kalenderen min, sånn utenom Junipiken da som er her, alle dukket opp og straks kommer ut hit for å være sammen med oss?» spør Lasse og krysser fingrene.

«Jeg aner ikke hva du snakker om og nei,» sier Rex til Lasses store skuffelse.

«Det tredje ønsket ga jeg bort til en som trenger det mer,» sier Rex.

«Å ja,» sier Lasse og så sier han blidt «heisann, jeg ønsker at alle jentene fra kalenderen skal dukke opp her og tilfeldigvis kanskje tilbe meg, jeg trenger et ønske virkelig altså, helt sant.» Dette virker ikke og Lasse får en molefonken mine.

«Du har jo meg da,» sier Lasses mor.

«Nja,» sier han skeptisk, men så smiler han lett. Han har jo moren sin her og hun er teit og gammel og harry, men likevel ganske ålreit og han har Elvira i nærheten og det kan jo hende han kan få henne til å komme over sorgen over den derre Nemo-fyren. Større mirakler har nok skjedd. Og det er gaver her og uansett hvor godt han prøver å skjule det fryder han seg litt over tanken på gaver likevel.

«Nå kan dere godt hate meg eller gjøre hva dere vil med meg, mot meg, jeg fortjener det,» sier Rex og forventer seg det verste.

«Næh, du har gjort opp, det som har skjedd har skjedd, la oss bare gå en bedre fremtid i møte,» sier Jacob og de andre nikker og klapper i hendene.

«Takk,» sier Skyggekongen rørt.

«Hva er jul forresten?» spør Philip og Rex forteller i vei om jul med hjelp av andre fra sin verden, men dette får ikke Felix med seg mye av for han reiser seg og lister seg ut av rommet.

Snart er Felix på soverommet der Philomel ligger og har sovet en del på grunn av influensaen hun har pådratt seg. Hun våkner da han lukker døren, selv om han prøver å lukke den veldig forsiktig, og ser seg forvirret rundt.

«Hvor er jeg?» sier hun med en innmari hes stemme.

«På et soverom på slottet som var Skyggekongens, men han har blitt snill og alle har fått skyggene tilbake og skygger har fått kropper og alt er fint igjen,» sier Felix ivrig og så ser han bekymret bort på Philomel som har feberhete røde kinn og fortsatt er ganske dårlig.

«Hvordan går det med deg?» spør han omsorgsfullt og setter seg på kanten av sengen og tar hånda hennes. Den er kald og han holder hardt om den for å varme den.

«Jeg klarer meg,» sier Philomel tappert før hun kremter noen ganger og legger til «men du sa at alt har ordnet seg og at Skyggekongen ikke er ond eller konge eller noe sånt og at folk har fått skygger tilbake?»

«Stemmer,» sier Felix kjekt og legger til «og enda bedre, han er bare Rex nå og ganske mye greiere enn før og han var i Alandria vøtt og fikk noen ønsker av moren hans som er død, jeg aner ikke hvordan det der gikk til, og et annet ønske han fikk oppfylt var at vi fikk gaver og familie hit for at vi kan feire jul her alle sammen. Så de er der nede, sikkert noe av din familie også.»

«Så bra!» utbryter Philomel entusiastisk og setter seg opp i senga. Så merker den delen av henne som er influensasyk deluxe, noe som er en veldig stor del, anstrengelsen og hun legger seg tilbake i senga, enda mer sliten. Philomel er optimist, men selv hos henne har optimismen sine grenser og hun får nå et trist uttrykk.

«Bare synd jeg er så dårlig,» får hun kreket frem med en stemme som er enda mer hes nå etter entusiasme-utbruddet.

«Jeg skulle ønske jeg var frisk,» sier hun hes og håpefullt. Og vips, plutselig kjenner hun at hånden ikke er kald, men passelig temperatur, feberen forsvinner, nesa slutter å være snufsete og øynene slutter å renne, kinnene fortsetter å være røde, men nå er det ikke lenger takket være feber, men mer de naturlige rosene som blomstrer opp i kinnene hennes uten sykdomsårsaker. Hun setter seg forbauset opp.

«Jeg bare ønsket at jeg var frisk og nå er jeg det plutselig,» sier hun ivrig og stemmen hennes er klar og ikke det spor hes.

«Selvsagt, rett før jeg gikk så sa Rex at han ga bort det tredje ønsket sitt til en som trengte det mer, da fikk jo du det, du trengte jo å være frisk,» sier Felix.

«Å så perfekt!» utbryter Philomel og gir Felix en god klem. Så går hun ut av senga og bort til klesskapet som er fullt av klær og smiler til Felix.

«Jeg skal bare ta en rask dusj og kle på meg noe annet enn denne nattkjolen og så er jeg klar, du sa at familien min var der og?» spør Philomel.

«Jeg regner med det,» sier Felix.

«Å så fint, så fint,» sier Philomel og fryder seg. Så forlater Felix rommet mens han tenker at alt ordner seg. Absolutt alt!

Julekalender del 22 =D

22. desember

Skyggekongen/Rex Benedict vet ikke hvor lenge han har vært borte eller sovet eller hva da han våkner, gnir seg i øynene og ser seg omkring. Han må dessuten tenke seg om litt før han kommer på fakta som er at han er i Alandria og at døra dit åpnet seg dagen før og nå ser han seg omkring og ser et skylandskap som nesten får ham til å lure på om Alandria er himmelen og han reiser seg og går litt bortover mens han fascinert titter omkring seg. Og snart glir skyene over til gress og han er på en blomstereng med en lett vind som får blomstene til å nikke og en klar blå himmel spekket med skyer i interessante former. Det er virkelig vakkert og Rex føler seg noenlunde betatt før han plutselig kommer på hvorfor han er der og begynner å lete med blikket etter det som skal gjøre ham til en Gud.

«Hva vil du?» sier plutselig en stemme, en merkelig velkjent stemme og Rex snur seg brått og ser en dame han ikke har sett på tjuefem år med et mildt og vennlig uttrykk og en velkjent strikket lue som han også husker.

«Mamma?» spør han usikkert.

«Ja,» sier kvinnen smilende før hun legger til «men jeg kan ikke være her så lenge, snart må jeg dra tilbake til min himmel»

«Din himmel?» spør Rex.

«Ja, det er det som egentlig skjer når man dør, man blir enten gjenfødt som sommerfugl eller så drar man til sin egen himmel, en himmel som forøvrig ikke har noe med noen Gud eller noe slikt å gjøre,» sier Rex sin mor, Mona, som om dette er helt selvfølgelig.

«Å ja,» sier Rex dumt. Så får han en trassig mine.

«Hvorfor måtte du forlate meg, hvorfor var jeg ikke nok til å gjøre deg glad igjen, jeg prøvde, virkelig?» spør han.

«Du var kjempeflink, min kjære Rex, men noen ganger har ting gått for langt uten at det er noen sin skyld,» sier Mona og legger til «jeg forventer ikke at du skal forstå, jeg forstår det ikke selv helt en gang og jeg har angret så mange ganger.»

«Jeg trenger deg,» sier Rex trist.

«Ikke egentlig,» sier Mona og gir ham en klem.

«Jeg er forresten veldig stolt og skuffet over deg,» sier hun når de avslutter klemmeseansen.

«Å?» spør Rex.

«Jeg er stolt over at du har blitt konge av en verden og er sjef og har fått til mye, men jeg er skuffet over at du på veien har gjort mye galt og ondt,» sier Mona. Hun fortsetter rett etterpå, «og jeg har ikke så god tid, men jeg er her fordi du er i Alandria og det egentlig medfører å møte en viktig person fra fortiden sin og å få tre valg.»

"Hvorfor er jeg i Alandria?" spør Rex.

"Fordi Felix Melodicus sang og han er nøkkelen og den magiske sangen fordi ordet 'melodi' er del av etternavnet hans.," svarer Mona.

"Aha," er Rex sitt svar til det.

«Og hva er valgene?» spør Rex deretter bekymret.

«Du kan velge og enten bli Gud slik som profetien forteller om at man kan i Alandria og med det få en masse krefter, være noenlunde udødelig og kunne herske fritt over Philophia. Men da vil du også miste alt du har av menneskelighet og hjertet ditt vil fryse til is. Og du vil ha et veldig behagelig liv, men også et tomt et siden det er ens evne til å føle sorg og smerte som også medfører evnen til å være lykkelig,» sier Mona.

«Og hva er det andre valget?» spør Rex som hadde forventet å tenke at det første valget ville lyde perfekt, men som nå begynner å tvile.

«Å bli med meg til min himmel og med det velge døden,» sier Mona.

«Og det tredje valget?» spør Rex.

«Dra tilbake til Philophia, leve videre der eller i din verden som menneskelig, ha muligheten til å oppleve både lykke og sorg igjen og få oppfylt tre ønsker så langt det lar seg gjøre.»

Rex tenker seg om. Alt han har gjort har handlet om makt i så mange år, handlet om å jobbe mot å ta over Philophia og bli Gud og alt det der og nå ser han muligheten by seg og blir usikker. Og han vet ikke hva han skal gjøre. Så er det moren hans, personen han har savnet så dypt og inderlig og som han kan få tilbake, men da med å gå døden i møtet og han vet ikke om han er klar for det. Til slutt bestemmer han seg.

«Jeg har lengtet etter å bli Gud og jeg har lengtet etter å treffe deg igjen så inderlig lenge, men jeg må velge valg nummer tre, å dra tilbake og få oppfylt tre ønsker,» sier han og legger til «jeg håper det er greit.»

«Det er mer enn greit, det var det jeg håpet at du ville velge,» sier Mona.

«Og hva er ønskene dine?» spør hun så.

«Det første jeg ønsker er å få ugjort alt jeg har gjort galt,» sier Rex og Mona ser bort på ham med et uutgrunnelig blikk.

«Jeg kan delvis oppfylle det. De som er døde er døde, det kan ikke gjøres ugjort, men de som er håndstøvsuget kan slippe fri og så sant skygger og kropper ikke er brent eller på annet vis ødelagt kan de føres sammen med sin eier, vil du det?» spør Mona.

«Ja,» sier Rex og så legger han til «så jeg kan ikke få deg tilbake?»

«Beklager,» sier Mona og så klapper hun en gang i hendene.

«Ønsket oppfylt, hva er ditt neste ønske?» spør hun.

«Jeg ønsker at alle Felix og Philomel og de andre som kom for å stoppe meg skal få gaver og dem de vil feire jul med hit slik at vi alle kan feire jul sammen,» sier Rex etter å ha tenkt seg om. Han har egentlig gitt opp julen, men han vet at det vil gjøre folk glade og han vil så gjerne slippe ensomheten.

«Den er grei,» sier Mona og klapper i hendene. Rex tenker seg om nøye for å finne ut hva hans neste ønske skal være. Til slutt har han en ide.

«Jeg vet ikke hva jeg ønsker meg, men kan du gi et ønske til noen andre, noen som trenger det mer,» spør Rex.

«Skal bli,» sier Mona og klapper i hendene. Så ser hun litt vemodig bort på Rex.

«Men nå må du dra tilbake til Philophia og jeg til min himmel, men vi vil sees igjen, det lover jeg,» sier Mona.

«Sikker?» spør Rex.

«Sikker,» sier Mona og så gir de hverandre en god klem. Og så klemmer Rex plutselig luft og ser at hun er borte. Han ser seg om og innser at han er alene og så står døra foran ham og han går bort til den. Han må dra tilbake innser han og sukker. Så smiler han tappert. Greit så er han ingen Gud og han må fortsette å leve uten moren sin, men det er snart jul og han vil få feire den sammen med mange andre. Det kan jo bli koselig. Han prøver å fokusere på det positive og så går han gjennom døra og forlater Alandria.

Det skjer noen helt magiske ting på slottet til Skyggekongen. Lasse og Felix og de andre er i rommet der døra var og lurt på hva som skjedde med Skyggekongen innenfor døra og hva de skal gjøre nå. De har sovet og spist og Felix, Philip, Lasse, Elvira og Jacob sitter på gulvet i rommet der døra var da de magiske tingene skjer. Det første som skjer er at Elvira, Philip og Jacob plutselig får skyggen sin tilbake og at de fem alle plutselig vet at alt er i orden. At Skyggekongen ikke lenger regjerer i landet og at alle skygger har fått kropp og alle kropper skygge igjen. Det neste magiske som skjer er at det plutselig dukker opp et høyt juletre og under det ligger det en masse gaver og i tillegg dukker det plutselig opp et knippe innmari forvirra mennesker, familie av Elvira, Philip og Jacob og familie av Lasse og Felix.

«Hvorfor, hvordan?» spør Lasse forbauset.

«Fordi jeg ønsket det,» sier en stemme og de snur seg brått mot lydkilden og ser mannen som var Skyggekongen, men nå bare er Rex Benedict.

«Jammen er ikke du ond da?» spør Felix.

«Det er en lang historie, jeg skal forklare alt sammen, jeg må bare spise litt først,» sier Rex.

Samtidig ligger Philomel i en seng og sover fordi hun har influensa og slikt og ikke er i form.

Julekalender del 21 =D

21. desember

Lasses plan var så enkel, så banal, så uoriginal at det halve kunne vært nok. Og likevel var den særdeles fin og passelig i disse omstendighetene. Planen gikk rett og slett ut på å gjøre akkurat det Felix og Jacob hadde tatt seg av under Oppdrag: Skygge, nemlig å komme seg inn nede ved cellene, slippe ut eventuelle fanger, dvs. Felix, Philomel, Jacob og Philip og om det var noen andre fanger fortsatt og så gå opp til Skyggekongen og gjøre et nytt forsøk på å stoppe ham. Lasse var litt av den typen som tenkte at om man prøvde det samme igjen og igjen ville det etter hvert gi nye resultater. Han hadde ikke noe bevis på at denne teorien virket, men ingen hadde kommet med noen bedre ideer så da ble det som det ble. Og Elvira virket helt tilpass med ideen så det var jo noe.

De er klare for å få planen ut i action og står nede ved døra inn til fangekjelleren.

«Er du klar?» spør Lasse og legger til «det kan vente tjenere og farer og gi oss følelsen av å være spillefigurer i et tv-spill der noen andre spiller og vi må bøye oss etter deres vilje.»

«Hæ?» sier Elvira som ikke har noen kjennskap til tv-spill og bare blir forvirra.

«Glem det, hovedpoenget mitt var å spøøre om du er klar,» sier Lasse. Elvira tenker seg om før hun svarer. Hun har aldri prøvd seg på noe som dette før og hun har i det hele tatt i hovedsak sittet hjemme mens Nemo drar på eventyr og ditten og datten etter egen fri vilje. Og nå er hun på en måte del av et eventyr selv og hun aner ikke hvordan det vil gå. I tillegg er Lasse ganske åpenbart litt interessert i henne på en måte hun ikke er i stand til å gjengjelde for Lasse er grei nok han, ikke helt hennes type, men likevel. Men hjertet hennes banker for Nemo som er eller ikke er i live og som hun uansett elsker dypere enn alt. Og det er dette, det å tenke på kjærligheten, den hun elsker som får henne til å svare «ja» for hun er klar. Det er en klisjé, det vet hun, men i kjærlighetens navn er hun i grunnen klar for det aller meste. Unntatt edderkopper, men det mistenker Elvira at ikke vil være involvert uansett. Og deretter dirker de opp døra og går inn.

Skyggekongen har brukt de siste dagene til å tenke. Han har hovedsaklig sittet alene i rommet med den lukkede døren og tenkt og fundert i vei. For han vet ikke hva han skal gjøre. Han har noen skygger og mennesker uten skygge fanget, ja og han har Felix, Philomel, Jacob og Philip i en litt stor celle nede i kjelleren, men han har ikke kommet noe nærmere å åpne døren til Alandria og han begynner å lure på om det rett og slett er plent umulig. Og i tillegg har noe gnaget de siste dagene og han lurer på om det er den samvittigheten han forviste da moren hans døde, han lurer på om den i større og større grad har bestemt seg for å returnere, klar for kamp, klar for å komme tilbake, sterkere og mer tilstedeværende enn noen gang før. Det er riktig frustrerende. Skyggekongen har for lenge siden bestemt seg for å vie sitt liv til ondskap, men det funker ikke lenger. Han får dårlig samvittighet, han begynner å føle med alle han har plaget, alle som har mistet skyggen sin eller på annet vis fått livet delvis ødelagt på grunn av ham. Og han føler seg så patetisk for ingenting går som han vil og han forbanner moren sin, det er hennes skyld. Hadde hun bare taklet ting bedre den gangen for tjuefem år siden hadde alt sett helt annerledes ut. Det som er en trøst er at Skyggekongen i det minste har tatt en beslutning denne desemberdagen, han har gitt opp. Han har sendt alle tjenerne sine på tur til en av Philophias få fornøyelsesparker og bestemt seg for å bare vente til noen gjør et nytt forsøk på å vinne over ham. Da skal han bare la dem vinne med en gang, ferdig med saken og så får alt bare gå til helvete. Det er det samme uansett. Og nå sitter Skyggekongen og venter mens han betrakter døra inn til Alandria og tenker at det i grunnen er en fryktelig teit dør.

Lasse og Elvira oppdager til sin forbauselse at ingen tjenere dukker opp. I det hele tatt er det ingen som stopper dem fra å først slippe ut fanger av typen skygger, mennesker uten skygge og sist, men ikke minst Felix og co.

«Lasse!» sier Felix ivrig da Lasse slipper dem ut og så gir han Lasse en rask spontan klem som får Lasse til å si «blæ» samtidig som et smil sniker seg frem og røper at han ikke syns det er så «blæ» likevel. Jacob og Philip smiler selv og den eneste som ser litt lei ut er Philomel, men det er mest fordi det er ganske kaldt i cellen og hun nå har fulgt opp stemme-mistinga med å utvikle feber og forkjølelse. Hun håper og ønsker at hun snart vil få muligheten til å legge seg i en varm og god seng med en hel haug kopper med sobærtoddy. Så bestemmer hun seg for å ta seg sammen og smiler selv og skriver på en lapp «hva skal vi?» og gir den lappen til Felix. Felix tar den i mot, gir henne en klem for å trøste henne, og sier «stoppe Skyggekongen, forsøk to, ikke sant?»

«Stemmer,» sier Lasse og så går de i samlet flokk opp til Skyggekongen og det store rommet med døra og sier i kor «vi skal stoppe deg, igjen!»

«Greit, jeg gir opp,» sier Skyggekongen trist. Og det er da Lasse og Felix og de andre innser at det ikke er noen tjenere her og at Skyggekongen rett og slett er alene.

«Du gir deg?» sier Jacob og tør nesten ikke å tro hva han hører.

«Ja, sa jeg jo,» sier Skyggekongen oppgitt. Lasse og de andre smiler bredere og bredere glis og innser at de kanskje har klart kampen sin og Felix ender spontant opp med å synge «jaaaa!» Men når han synger dette skjer det noe uventet. Plutselig åpner døra til Alandria seg glippe for glippe, sakte, men sikkert og Skyggekongen får et glimt av håp og ser mot døra. Når den er helt åpen roper han «jippi!», iler inn og så ser de ham plutselig falle om innenfor døra på noe som ser ut som et rike dannet av skyer. Før de rekker å gå etter ham eller noe lukker døra seg brått igjen...

Julekalender del 20 =D

20. desember

To elefanter går inn på en bar. Nei da, dette er ikke en dårlig vits og det er heller ingen elefanter innblandet. I stedet er de to personene på denne baren i Malurt Lasse og Elvira. Lasse drikker en ølboks og innser at han har sansen for ølen de har i Philophia, øl som smaker helt annerledes enn i hans verden og likevel akkurat like godt. Han syns ellers denne baren har en fin atmosfære selv om han ville irritert seg grenseløst over den rare musikken som spilles av en fyr med ukulele i sin egen verden, i sitt Oslo. Her liker han det derimot, musikken er merkelig og noe uforståelig og av en eller annen grunn minner den ham om en fjern tid da han ikke trengte porno, øl, komiserier, actionfilmer eller den nye kalenderen sin for å være lykkelig. En tid da lykken dukket opp bare av å plukke løvetenner og sette sammen stilkene i håp om å komme i Guinness Rekordbok, noe som aldri skjedde uten at det stoppet ham fra å nyte forsøkene fullt og helt. Lasse smiler for seg selv og så innser han hva han driver med og spytter. Han er kule, tøffe Lasse, ikke nostalgiske Lasse, han sukker oppgitt over seg selv. Så tar han en ny slurk fra ølboksen og tenker «mm, herlig». Deretter smiler han mot Elvira og sier kjekt «vi må prate sammen.»

«Jeg er enig,» sier Elvira som ikke drikker øl og heller har satset på et glass vann. Hun er avholds og har alltid vært det og uansett er det lite alkohol i Fael, det er mer katter og planter der generelt sett.

«Men først, kan du ikke fortelle deg litt om deg selv?» spør Lasse som raskt har konkludert med at han syns Elvira er pen. Hun har lyst halvlangt hår av den typen som er helt rett og som gjør at han har en liten ambisjon om å en gang se henne sykle uten hjelm slik at vinden kan ta tak i det på en riktig attraktiv måte. Videre har hun lyseblå øyne og hun ser på en måte veldig alvorlig ut mye av tida, men likevel klarer ikke Lasse å unngå å tenke at det samtidig ser ut som om hun undertrykker et smil og har lyst til å smile. Han tenker at hun åpenbart vil komme til å smile ganske snart, smilet er bare gjemt av en eller eller annen hindring som han kan overvinne.

«Jeg er Elvira, treogtyve år og sammen med min kjære Nemo som jeg egentlig tror er død selv om jeg selvsagt håper han ikke er det,» sier Elvira og når hun nevner Nemo triller en tåre fra hennes venstre øyekrok som hun tørker bort med en finger Lasse syns er elegant.

«Ok og jeg er Lasse, etternavn uviktig, fra en annen verden, ja da ja da,» sier Lasse og fortsetter «det er riktig uvesentlig hvem jeg er og hva jeg gjør i grunnen nå, det viktige er at vi er her og dette er jo fint.»

«Det er et koselig sted ja, men la oss komme til poenget, hva skal vi gjøre?» spør Elvira. Lasse ser skuffet bort på henne, det virker ikke som om han har draget noe særlig i dag. Så smiler han igjen for han liker denne baren og han er tilfeldigvis i ganske så godt humør nå. Han nekter å la små skjær i sjøen ødelegge en fin dag.

«Jeg vet ikke helt,» sier han for det stemmer jo, han har i grunnen ingen planer. Så tenker han på Felix som sikkert er i en celle sammen med blant annet Junipiken og innser at han er litt glad i dem. Han ville sikkert ikke innrømmet det uten at det var en ekstremt god grunn til det (som for eksempel om noen hadde peket mot ham med et gevær, noe han forøvrig er enormt takknemlig for at ingen gjør), men han liker Felix og Junipiken. Felix fordi han tross alt har blitt en venn på reisen deres. Ikke en god venn, men en slags venn likevel, de har jo delt en hel del dager og Felix er jo koselig selv om han er utrolig teit på innmari mange måter. Og Junipiken liker han fordi han har betraktet henne så mange ganger. Man får et forhold til noen på et plan tross alt når man hver dag betrakter dem flere ganger i en kalender, observerer detaljer, smiler og koser seg for seg selv. Med et sukk innser Lasse at de tross alt bør redde Felix og de andre og at det like greit bør være førsteprioritet. Og etter det kan han tilfeldigvis gjøre sitt beste for å få Elvira på kroken, stopper de Skyggekongen er sikkert det aller meste mulig.

«Hva tenker du på?» spør Elvira.

«Planen min, den er innmari enkel og vi må bare få den ut i livet i morgen,» sier Lasse.

«Og hva er den planen?» spør Elvira.

«Å redde vennene mine som er fanget hos Skyggekongen og så stoppe ham vel,» sier Lasse.

«Kan vi klare det?» spør Elvira undrende.

«Selvfølgelig!» sier Lasse med en stemme som får det til å høres ut som om det er nettopp en selvfølgelighet og noe de kan klare uten problemer i det hele tatt.

«Ok» sier Elvira for hun er klar for alt. Og neste dag skal de slå til.

Julekalender del 19 =D

19. desember

«Hva gjør vi nå da?» spør Felix. Han sitter i en celle sammen med Philomel, Jacob og Philip og lurer på akkurat hva de skal gjøre nå.

«Vet ikke,» prøver Philomel å si, men hun har mistet stemmen etter stadige forsøk på å synge så en dør skal åpne seg. Forøvrig er hun fortsatt en smule overveldet over Rex sitt dobbeltliv. Hun vet ikke hva hun skal tenke for på den ene siden er han sjefen hennes, men på den annen side har han gjort masse som er helt galt og på den tredje side så vet hun ikke om han fortsatt er sjefen hennes for hun har på følelsen av at livet hennes vil forandre seg uansett hvordan dette eventyret ender. Og alt er så rart, alt er så forunderlig og en del av alt sammen er jo Felix. Philomel har alltid bare tenkt på Felix som en bekjent, men de siste dagene har hun begynt å tenke på ham på en ny måte. Når hun, som nå, kaster et blikk i hans retning tenker hun at han er vakker og av en eller annen grunn har hun fryktelig lyst til å kysse ham bare for å sjekke hvordan det smaker. Hun klarer ikke å unngå å tenke at hun, når hun kysser den rette, vil kjenne smaken av bringebær og hun lurer litt på om Felix er en sånn person som kunne virkelig vekket bringebærsmaken sånn sett. Dessuten er han jo søt med det lysebrune, litt rufsete håret sitt og det lille fregnedrysset på nesa og de intense blå øynene som alltid virker litt alvorlige selv når han smiler, som om ingenting så langt har fått ham smile så oppriktig at øynene glemmer alt alvor og smiler med. Philomel sukker, dette er ikke det rette tidspunktet, men snart håper hun å få ham på tomannshånd slik at de kan prate sammen og finne ut av hva som foregår.

«Dette var jo ikke meningen da,» sier Jacob og bryter Philomels tankespill med ord.

«Og hva gjør Skyggekongen nå?» spør Philip. Philomel på sin side finner frem en notatbok og en blyant og skriver ned noe på en lapp hun gir Felix. Han leser den og så spør han henne om han kan lese den høyt og hun nikker.

«Jeg har mistet stemmen fordi jeg måtte synge så mange ganger fordi han trodde det ville få døren til et sted som het Alandria eller noe til å åpne seg. Men jeg er ikke nøkkelen, det virket hvert fall ikke,» leser Felix høyt.

«Å, det var derfor han hadde deg fanget,» sier Philip som om det skulle ha vært opplagt. Så klør han seg i hodet.

«Men hva vi gjør nå er fortsatt usikkert,» sier han.

«Vi får tenke, kanskje en ide dukker opp,» sier Jacob håpefullt. Og så tenker de litt i vei mens de sitter der i cellen sin.

«Hvorfor virket det ikke?» sier Skyggekongen rasende og slår hånden hardt ned mot bordet han sitter bak.

«Jeg vet ikke,» sier Malbert, som etter gårsdagens hendelser har blitt mer betrodd av Skyggekongen.

«Det skulle ha virket. Å, nå er jo alt ødelagt og så mange kropper og skygger er frie og jeg er jo ikke det spor nærmere komme inn i Alandria,» sier Skyggekongen misfornøyd. Han føler seg fryktelig mislykket for han trodde kanskje han endelig skulle få opplevd en følelse som liknet på ekte og oppriktig lykke for første gang på femogtjue år, men det ser ut til at dette ender i håpløshet dette og. Frustrert ber ha Malbert stikke slik at han kan være i fred og når hun så er alene går han litt frem og tilbake mens han funderer på hva han bør gjøre nå. Det er så vanskelig og han føler seg så alene og plutselig tenker han på moren sin og lurer på hva hun ville ha gjort om hun var der. Skyggekongen sukker og setter seg ned på gulvet inntil veggen mens han tenker og tenker. Tenker tilbake og føler seg ganske nedstemt.

Og samtidig treffer Lasse på Elvira utenfor døren til Philips hus og finner ut at hun skal dit. De blir enige om å møtes på bar neste dag og finne ut hva de bør gjøre.

Julekalender del 18 =D

18. desember

Oppdrag: Skygge settes i action ganske sent på ettermiddagen den 18. desember og starter med at Lasse ringer på døra til slottet der Skyggekongen holder til. De velger Lasse til denne oppgaven fordi de er helt sikre på at han er helt ukjent for Skyggekongen i og med at han er fra en annen verden og fordi Lasse ba pent om en ganske enkel og grei oppgave som ikke krevde så mye fra hans side. Philip på sin side har bakt en kake med sovemiddel i og satt den fint dandert på et bord like utenfor slottet og venter nå blidt på at Lasse skal få sin første oppgave i gang. Det ringer to ganger og så kommer Skyggekongen (som er ekstra gretten etter å gjort Philomel hes ved å måtte synge den samme sangen trettito ganger til døra uten hell).

«Hva er det?» spør han surt og Lasse smiler vennlig tilbake, mens han håper at Skyggekongen ikke skal legge merke til at han har skygge og skjønne at han åpenbart ikke er fra Philophia.

«Jeg er fra et forbund for intelligenstester og heter Essal og det har kommet meg for øre at tjenerne dine ikke har tatt Iq-tester på lenge,» sier Lasse.

«Jeg har aldri hørt noe om at tjenere må ta Iq-tester,» sier Skyggekongen.

«Det har ikke vært et ultimatum før så vi har ikke sendt beskjed til alle med tjenere, men nå kreves det for at tjenere skal kunne fortsette som tjenere,» sier Lasse.

«Ja ja, du kan da prate med dem, tjenerne mine har sikkert godt av det uansett,» sier Skyggekongen etter en kort tenkepause og så sender han tjenerne sine ut før han selv går inn.

«Yes!» tenker Lasse for da har de klart del 1 av planen. Han vet ikke at Malbert er i dusjen fordi han igjen har tisset på seg grunnet Skyggekongens grufulle nærvær. Alle tjenerne som har kommet ut ser seg forvirret omkring.

«Hva er dette for noe?» spør en av dem betuttet.

«Jeg er Essal fra et forbund for intelligenstester og dere må ta en test. Men først kan dere gjerne få hvert deres kakestykke,» svarer Lasse kjekt.

«Ja!» utbryter flere av tjenerne til Skyggekongen i kor (de er ikke alltid så veldig glupe akkurat) og så går de bort til Philip som serverer dem hvert sitt kakestykke. Det høres en hel del nam nam og slikt før alle tjenerne brått faller om i dyp søvn. Lasse og Philip drar tjenerne til side og legger masse blomster de har plukket over tjenerne sånn at de på en måte er litt skjult og så går Lasse og Philip bort til inngangsdøra som er låst og drar nytte av Lasses evne til å dirke opp dører (noe ymse filmer, enkelte MacGyver-episoder og internett har lært ham). Og snart er de inne.

Samtidig har Felix og Jacob sneket seg til en annen inngang som i følge Jacob fører dem til cellene der innlåste skygger og kropper holder til og Jacob kan et og annet triks han også og vips er de inne og der går de bortover langs cellene med trøtte kropper og skygger og ser resultatet av Skyggekongens gjerninger i form av nedbrutte og slitne skikkelser som sitter i celler og ser ut til å ha gitt opp alt håp. Men et håp sniker seg inn i mange blikk da de ser Jacob og Felix og dette håpet vokser da Jacob, som er lang og tynn, men overraskende sterk, sparker opp døra til en celle og med det slipper ut en skygge.

«Vi skal stoppe Skyggekongen sammen med noen venner av oss og vi tenkte å slippe dere fri blant annet og så er det opp til dere om dere vil dra til skyggene eller kroppene dere hører til eller om dere vil hjelpe oss,» forklarer Felix. Deretter går de bortover gangen, åpner celler i hytt og gevær og snart er gangen fylt med frie kropper og skygger og noen av dem sier bare «takk» før de drar, mens andre igjen bestemmer seg for å bli og hjelpe Felix og Jacob og de andre. Så går de opp trappen fra kjelleren. De aner ikke at Skyggekongens tjener Malbert nettopp ble ferdig med å dusje og tørker seg akkurat da.

Lasse kjenner seg litt nervøs da de nærmer seg rommet de hører sang fra, rommet der de regner med at Skyggekongen venter. Og han lurer veldig på hvordan det går med Felix og Jacob. Men han fortsetter videre, skritt for skritt med Philip hakk i hæl og snart nok er de foran døra inn til rommet de skal til og etter litt pusting inn og ut for å roe nerver og slikt slår de opp døra.

«Vi skal stoppe deg, Skyggekongen!» sier Lasse bestemt.

«Hvordan da?» spør Skyggekongen og Philomel stopper å synge.

«Med hjelp av venner som snart dukker opp,» sier Philip. Så legger Lasse plutselig merke til jenta i rommet, en jente han har sett mange ganger før.

«Junipiken?» spør han forundret og Philomel skvetter til. Hun hadde nesten glemt kalenderen hun var med på å lage høsten året før, men nå kommer hun på det og ser smilende opp.

«Philomel er navnet,» sier hun blidt med hes stemme og neier pent.

Lasse går opp til henne og gir henne en rask klem før han smilende forteller henne at han har veldig sansen for kalenderen hun er del av. Så kommer han på at de egentlig driver med å stanse Skyggekongen og slikt og snur seg mot Skyggekongen.

«Som sagt skal vi stoppe deg,» sier han igjen.

«Tjenere!» roper Skyggekongen uten at noe skjer.

«De har forspist seg på kake beklageligvis,» sier Philip og Skyggekongen føler seg plutselig litt engstelig. Samtidig kler Malbert på seg nytt antrekk for dagen.

Skyggekongen blir enda mer engstelig rett etterpå da Jacob går rett inn i rommet.

«Her kommer enda flere som skal hjelpe oss å stoppe deg,» sier han og åpner døra helt. Inn kommer det en hel haug med skygger som ikke lenger er fanget i små eller mindre små celler.

«Nei,» sier Skyggekongen bekymret mens noen skyggeløse mennesker og noen skygger kommer inn, en etter en. Til slutt kommer Felix inn og han ser seg nysgjerrig omkring og så ser han Skyggekongen og jenta ved siden av Skyggekongen og blir skikkelig forbauset.

«Rex? Philomel? Rex er du, er du Skyggekongen og Philomel, er du her og nå skjønner jeg ingenting,» sier Felix forvirret.

«Felix!» utbryter Philomel med alt hun har igjen av stemme og løper bort til ham og gir ham en stor klem. Så river hun seg løs, kremter og trekker seg litt tilbake mens hun rødmer lett. Rødme gjør også Felix før han kommer på hvorfor han er her.

«Vi skal altså stoppe deg,» sier han og prøver å lyde veldig selvsikker ut.

«Når var det du begynte med skyggekongevirksomhet forresten, trodde du bare var en helt normal sjef, jeg?» legger Felix til rett etterpå.

«Å det ja, det er min hovedvirksomhet,» sier Skyggekongen avslappet til Felix før han kommer på alle planene om å stoppe ham og bytter ut dette med å se smått bekymret ut.

Samtidig hører Malbert prat fra rommet der de alle er og smugkikker inn og ser og hører hva som foregår og tenker «oi, jeg må få tak i de andre tjenerne.» Han går ut for å se etter dem.

Skyggekongen har begynt å bli litt usikker her for nå er det ham mot en hel haug med folk og skygger og det er ikke måte på og han rygger bakover i bekymring mens de andre beveger seg truende mot ham. Og så får han en ide og finner frem håndstøvsugeren sin og begynner å støvsuge. Inn glir en hel del skygger og han ler.

«Ha!» sier han og peker mot håndstøvsugeren før han legger til «jeg er ikke tapt bak en gyngehest.»

Ha!» sier han igjen like etterpå da Malbert spaserer inn i rommet fulgt av de andre tjenerne som gnir seg litt i øynene siden de nettopp har blitt vekket, men likevel er klare til kamp. Deretter starter en liten kamp med skyggene, Jacob og Philip mot Skyggekongen og hans tjenere. Felix og Philomel på sin side har funnet to stoler, satt seg for å se på og heier ivrig mens de av og til sender blikk i hverandres retning siden Philomel plutselig har begynt å se noe mer i Felix enn bare en bekjent og Felix på sin side jo har elsket Philomel opp til flere hakk i lange stunder. Lasse på sin side har mistet interessen, sneket seg ut av rommet via en annen dør han har funnet og sitter nå på kjøkkenet og blar i kalenderen mens han drikker et glass vann. Og slik går minuttene hen frem til skyggene gir opp, takket være at flere av dem har møtt en ublid skjebne takket være en håndstøvsuger og enkelte tjenere og skyggeløse mennesker ligger utslitte på gulvet. Philip, Jacob, Felix og Philomel har det fint dog, men det varer ikke så lenge for Skyggekongen er fortsatt oppegående og får sendt dem rett i en celle. Malbert følger dem til denne cellen. Lasse hører lyder fra rommet, forlater kjøkkenet for å titte og ser Felix og co bli ført av sted. Han bestemmer seg for å lete etter hjelp og sniker seg ut et vindu.

Og Elvira vet ingenting om alt dette, hun bare ringer på hos Philip for n-te gang, inderlig frustrert over at det aldri er noen hjemme. Hun bestemmer seg for å satse på et bedre resultat neste dag.