19. desember
«Hva gjør vi nå da?» spør Felix. Han sitter i en celle sammen med Philomel, Jacob og Philip og lurer på akkurat hva de skal gjøre nå.
«Vet ikke,» prøver Philomel å si, men hun har mistet stemmen etter stadige forsøk på å synge så en dør skal åpne seg. Forøvrig er hun fortsatt en smule overveldet over Rex sitt dobbeltliv. Hun vet ikke hva hun skal tenke for på den ene siden er han sjefen hennes, men på den annen side har han gjort masse som er helt galt og på den tredje side så vet hun ikke om han fortsatt er sjefen hennes for hun har på følelsen av at livet hennes vil forandre seg uansett hvordan dette eventyret ender. Og alt er så rart, alt er så forunderlig og en del av alt sammen er jo Felix. Philomel har alltid bare tenkt på Felix som en bekjent, men de siste dagene har hun begynt å tenke på ham på en ny måte. Når hun, som nå, kaster et blikk i hans retning tenker hun at han er vakker og av en eller annen grunn har hun fryktelig lyst til å kysse ham bare for å sjekke hvordan det smaker. Hun klarer ikke å unngå å tenke at hun, når hun kysser den rette, vil kjenne smaken av bringebær og hun lurer litt på om Felix er en sånn person som kunne virkelig vekket bringebærsmaken sånn sett. Dessuten er han jo søt med det lysebrune, litt rufsete håret sitt og det lille fregnedrysset på nesa og de intense blå øynene som alltid virker litt alvorlige selv når han smiler, som om ingenting så langt har fått ham smile så oppriktig at øynene glemmer alt alvor og smiler med. Philomel sukker, dette er ikke det rette tidspunktet, men snart håper hun å få ham på tomannshånd slik at de kan prate sammen og finne ut av hva som foregår.
«Dette var jo ikke meningen da,» sier Jacob og bryter Philomels tankespill med ord.
«Og hva gjør Skyggekongen nå?» spør Philip. Philomel på sin side finner frem en notatbok og en blyant og skriver ned noe på en lapp hun gir Felix. Han leser den og så spør han henne om han kan lese den høyt og hun nikker.
«Jeg har mistet stemmen fordi jeg måtte synge så mange ganger fordi han trodde det ville få døren til et sted som het Alandria eller noe til å åpne seg. Men jeg er ikke nøkkelen, det virket hvert fall ikke,» leser Felix høyt.
«Å, det var derfor han hadde deg fanget,» sier Philip som om det skulle ha vært opplagt. Så klør han seg i hodet.
«Men hva vi gjør nå er fortsatt usikkert,» sier han.
«Vi får tenke, kanskje en ide dukker opp,» sier Jacob håpefullt. Og så tenker de litt i vei mens de sitter der i cellen sin.
«Hvorfor virket det ikke?» sier Skyggekongen rasende og slår hånden hardt ned mot bordet han sitter bak.
«Jeg vet ikke,» sier Malbert, som etter gårsdagens hendelser har blitt mer betrodd av Skyggekongen.
«Det skulle ha virket. Å, nå er jo alt ødelagt og så mange kropper og skygger er frie og jeg er jo ikke det spor nærmere komme inn i Alandria,» sier Skyggekongen misfornøyd. Han føler seg fryktelig mislykket for han trodde kanskje han endelig skulle få opplevd en følelse som liknet på ekte og oppriktig lykke for første gang på femogtjue år, men det ser ut til at dette ender i håpløshet dette og. Frustrert ber ha Malbert stikke slik at han kan være i fred og når hun så er alene går han litt frem og tilbake mens han funderer på hva han bør gjøre nå. Det er så vanskelig og han føler seg så alene og plutselig tenker han på moren sin og lurer på hva hun ville ha gjort om hun var der. Skyggekongen sukker og setter seg ned på gulvet inntil veggen mens han tenker og tenker. Tenker tilbake og føler seg ganske nedstemt.
Og samtidig treffer Lasse på Elvira utenfor døren til Philips hus og finner ut at hun skal dit. De blir enige om å møtes på bar neste dag og finne ut hva de bør gjøre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar