Julekalender del 21 =D

21. desember

Lasses plan var så enkel, så banal, så uoriginal at det halve kunne vært nok. Og likevel var den særdeles fin og passelig i disse omstendighetene. Planen gikk rett og slett ut på å gjøre akkurat det Felix og Jacob hadde tatt seg av under Oppdrag: Skygge, nemlig å komme seg inn nede ved cellene, slippe ut eventuelle fanger, dvs. Felix, Philomel, Jacob og Philip og om det var noen andre fanger fortsatt og så gå opp til Skyggekongen og gjøre et nytt forsøk på å stoppe ham. Lasse var litt av den typen som tenkte at om man prøvde det samme igjen og igjen ville det etter hvert gi nye resultater. Han hadde ikke noe bevis på at denne teorien virket, men ingen hadde kommet med noen bedre ideer så da ble det som det ble. Og Elvira virket helt tilpass med ideen så det var jo noe.

De er klare for å få planen ut i action og står nede ved døra inn til fangekjelleren.

«Er du klar?» spør Lasse og legger til «det kan vente tjenere og farer og gi oss følelsen av å være spillefigurer i et tv-spill der noen andre spiller og vi må bøye oss etter deres vilje.»

«Hæ?» sier Elvira som ikke har noen kjennskap til tv-spill og bare blir forvirra.

«Glem det, hovedpoenget mitt var å spøøre om du er klar,» sier Lasse. Elvira tenker seg om før hun svarer. Hun har aldri prøvd seg på noe som dette før og hun har i det hele tatt i hovedsak sittet hjemme mens Nemo drar på eventyr og ditten og datten etter egen fri vilje. Og nå er hun på en måte del av et eventyr selv og hun aner ikke hvordan det vil gå. I tillegg er Lasse ganske åpenbart litt interessert i henne på en måte hun ikke er i stand til å gjengjelde for Lasse er grei nok han, ikke helt hennes type, men likevel. Men hjertet hennes banker for Nemo som er eller ikke er i live og som hun uansett elsker dypere enn alt. Og det er dette, det å tenke på kjærligheten, den hun elsker som får henne til å svare «ja» for hun er klar. Det er en klisjé, det vet hun, men i kjærlighetens navn er hun i grunnen klar for det aller meste. Unntatt edderkopper, men det mistenker Elvira at ikke vil være involvert uansett. Og deretter dirker de opp døra og går inn.

Skyggekongen har brukt de siste dagene til å tenke. Han har hovedsaklig sittet alene i rommet med den lukkede døren og tenkt og fundert i vei. For han vet ikke hva han skal gjøre. Han har noen skygger og mennesker uten skygge fanget, ja og han har Felix, Philomel, Jacob og Philip i en litt stor celle nede i kjelleren, men han har ikke kommet noe nærmere å åpne døren til Alandria og han begynner å lure på om det rett og slett er plent umulig. Og i tillegg har noe gnaget de siste dagene og han lurer på om det er den samvittigheten han forviste da moren hans døde, han lurer på om den i større og større grad har bestemt seg for å returnere, klar for kamp, klar for å komme tilbake, sterkere og mer tilstedeværende enn noen gang før. Det er riktig frustrerende. Skyggekongen har for lenge siden bestemt seg for å vie sitt liv til ondskap, men det funker ikke lenger. Han får dårlig samvittighet, han begynner å føle med alle han har plaget, alle som har mistet skyggen sin eller på annet vis fått livet delvis ødelagt på grunn av ham. Og han føler seg så patetisk for ingenting går som han vil og han forbanner moren sin, det er hennes skyld. Hadde hun bare taklet ting bedre den gangen for tjuefem år siden hadde alt sett helt annerledes ut. Det som er en trøst er at Skyggekongen i det minste har tatt en beslutning denne desemberdagen, han har gitt opp. Han har sendt alle tjenerne sine på tur til en av Philophias få fornøyelsesparker og bestemt seg for å bare vente til noen gjør et nytt forsøk på å vinne over ham. Da skal han bare la dem vinne med en gang, ferdig med saken og så får alt bare gå til helvete. Det er det samme uansett. Og nå sitter Skyggekongen og venter mens han betrakter døra inn til Alandria og tenker at det i grunnen er en fryktelig teit dør.

Lasse og Elvira oppdager til sin forbauselse at ingen tjenere dukker opp. I det hele tatt er det ingen som stopper dem fra å først slippe ut fanger av typen skygger, mennesker uten skygge og sist, men ikke minst Felix og co.

«Lasse!» sier Felix ivrig da Lasse slipper dem ut og så gir han Lasse en rask spontan klem som får Lasse til å si «blæ» samtidig som et smil sniker seg frem og røper at han ikke syns det er så «blæ» likevel. Jacob og Philip smiler selv og den eneste som ser litt lei ut er Philomel, men det er mest fordi det er ganske kaldt i cellen og hun nå har fulgt opp stemme-mistinga med å utvikle feber og forkjølelse. Hun håper og ønsker at hun snart vil få muligheten til å legge seg i en varm og god seng med en hel haug kopper med sobærtoddy. Så bestemmer hun seg for å ta seg sammen og smiler selv og skriver på en lapp «hva skal vi?» og gir den lappen til Felix. Felix tar den i mot, gir henne en klem for å trøste henne, og sier «stoppe Skyggekongen, forsøk to, ikke sant?»

«Stemmer,» sier Lasse og så går de i samlet flokk opp til Skyggekongen og det store rommet med døra og sier i kor «vi skal stoppe deg, igjen!»

«Greit, jeg gir opp,» sier Skyggekongen trist. Og det er da Lasse og Felix og de andre innser at det ikke er noen tjenere her og at Skyggekongen rett og slett er alene.

«Du gir deg?» sier Jacob og tør nesten ikke å tro hva han hører.

«Ja, sa jeg jo,» sier Skyggekongen oppgitt. Lasse og de andre smiler bredere og bredere glis og innser at de kanskje har klart kampen sin og Felix ender spontant opp med å synge «jaaaa!» Men når han synger dette skjer det noe uventet. Plutselig åpner døra til Alandria seg glippe for glippe, sakte, men sikkert og Skyggekongen får et glimt av håp og ser mot døra. Når den er helt åpen roper han «jippi!», iler inn og så ser de ham plutselig falle om innenfor døra på noe som ser ut som et rike dannet av skyer. Før de rekker å gå etter ham eller noe lukker døra seg brått igjen...