23. desember
Å bare «ta seg litt mat» ender av ymse grunner opp med å ta resten av kvelden og det er først på formiddagen neste dag at Rex Benedict kan samle Felix og Lasse, Philip og Jacob og Elvira, de som var tjenerne til Skyggekongen og familiemedlemmene som plutselig dukka opp helt uten videre dagen før. Han samler alle, unntatt Philomel som de på grunn av influensaen har latt sove, og gitt dem beskjed om at de kan gjøre hva de vil med ham bare de først kan la ham fortelle hva som hendte i Alandria og forklare seg. Og det har de gått med på og nå sitter de i en ring mens Rex står og forteller.
«Alt,» begynner han og fortsetter «begynte da jeg var liten. Jeg har aldri pratet noe særlig om dette, men moren min hadde litt problemer og et slikt humør som veldig raskt kunne svinge fra strålende glede til dyp depressivitet. Og noe klikka inni hodet hennes da faren min forlot oss, hun taklet det ikke. Jeg har prøvd å forstå henne og jeg gjør det fortsatt ikke helt, men i går innså jeg at noen ting bare skjer uten at man egentlig kan forstå det ordentlig. Det betyr ikke at man har gjort noe galt, det er bare enkelte ting man ikke kan styre. Men jeg taklet det dårlig, jeg ga opp julen (her ser alle fra Philophia ganske forvirra ut siden de ikke vet hva jul er, men så bestemmer de seg for å bare ta det som det kommer og stille spørsmål siden) og ga på en måte generelt opp meg selv. De neste tjuefem årene brukte jeg på å først bli sjef for Vindusvaskerselskapet og deretter ta over Philophia og stjele skygger eller gjøre at folk bare var skygger og så videre. Og jeg trodde at dette ville gjøre meg lykkelig, men det virket ikke. Deretter hørte jeg om profetien og den magiske sangen og Alandria der man kunne bli en Gud og jeg tenkte at det ville gjøre utslaget, men så virket ikke det heller. Og til slutt kom i forigårs da Felix sang et ord og det var nøkkelen til Alandria (her ser Felix forbauset ut, men så kommer han på etternavnet sitt Melodicus og tenker at det kan ha vært derfor) og jeg kom inn og besvimte og da jeg våknet traff jeg moren min. Hun døde for tjuefem år siden og det var vel i grunnen det som gjorde at jeg bestemte meg for å gi opp jula og bli ond og hun ga meg tre valg. Det ene var å miste all min menneskelighet, bli Gud og styre Philophia videre som nå. Og det andre var å bli med henne og velge døden. Men jeg innså plutselig at jeg har savnet moren min, men jeg er ikke klar til å dø og jeg vil ikke miste menneskeligheten min for da mister jeg også meg selv for bestandig. Så jeg valgte det tredje valget, å dra tilbake og få oppfylt tre ønsker og nå er jeg her.»
Forsamlingen har lyttet ivrig mens Rex har fortalt og må grunne litt over ordene hans før Felix tar ordet.
«Hva var ønskene?» spør han tenksomt.
«Det ene var å så langt det lar seg gjøre få ugjort det jeg har gjort galt og derfor har dere fått skyggen tilbake og dere som var skygger er kropper med medfølgende skygger og jeg er ikke Skyggekongen lenger, bare Rex Benedict,» sier Rex.
«Og hvor er Nemo?» spør Elvira før hun ser svaret i uttrykket av vemod Rex sine øyne fylles med.
«Jeg beklager, det som er dødt kan ikke gjøres levende igjen, men jeg angrer, virkelig og jeg forventer ikke at du skal tilgi meg, jeg vil bare at du skal vite at det ikke ga meg noen glede og at jeg så inderlig ønsker at jeg kunne brunget det som er dødt tilbake,» sier Rex. «Da også min mor,» legger han til inni hodet sitt. Elvira ser bort på ham og plutselig ser hun noe mer i ham enn den onde fryktede morderen av mannen hennes. Hun ser også en dypt plaget sjel som angrer og som selv har mistet noen og skjønner at det ikke finnes noen enkle svar, snarere tvert i mot. Og hun innser at Nemo ville ha ønsket at hun lot ham gå og fant tilgivelse i sitt hjerte.
«En del av meg vil alltid savne og elske Nemo og aldri tilgi deg hundre prosent, men jeg kan tilgi deg ganske mange prosent likevel for jeg ser at du trenger det, la oss være venner,» sier hun endelig og gir Rex en spontan klem. Rex vet først ikke helt hva han skal gjøre, uvant med klemmer som han lenge har vært, men så klemmer han tilbake og smiler mens en liten tåre triller ut av øyekroken hans og han for en gangs skyld ikke gjør noe forsøk på å tørke den vekk.
«Dette er vel og bra, men kan vi pliiis slutte å leke at vi er i en teit dramafilm signert Hollywood av den typen de sender hver fuckings jul? Beklager ass, men jeg vil vite mer, hva var det andre ønsket og det tredje og hvorfor i huleste er muttern her? No offence, mamma,» spør Lasse irritert og slår ut med hendene i frustrasjon.
«Lasse! Ikke bann har jeg jo sagt, barn altså,» sier en litt lubben dame med lyse krøller i ubestemmelig alder som altså er Lasses mor.
«Men det går bra,» sier hun så og smiler lurt siden hun er litt mer avslappet angående språkbruk enn Lasse gir henne credit for.
«Sorry, sorry,» sier Rex og han avslutter klemmen med Elvira som setter seg tilbake.
«Det andre ønsket var at familien deres og gaver skulle dukke opp slik at vi alle kunne feire jul her,» sier Rex.
«Aha, det forklarer muttern,» sier Lasse og lener seg litt bakover. Så får han et håpefullt uttrykk.
«Og det tredje ønsket, var det tilfeldigvis at jentene i kalenderen min, sånn utenom Junipiken da som er her, alle dukket opp og straks kommer ut hit for å være sammen med oss?» spør Lasse og krysser fingrene.
«Jeg aner ikke hva du snakker om og nei,» sier Rex til Lasses store skuffelse.
«Det tredje ønsket ga jeg bort til en som trenger det mer,» sier Rex.
«Å ja,» sier Lasse og så sier han blidt «heisann, jeg ønsker at alle jentene fra kalenderen skal dukke opp her og tilfeldigvis kanskje tilbe meg, jeg trenger et ønske virkelig altså, helt sant.» Dette virker ikke og Lasse får en molefonken mine.
«Du har jo meg da,» sier Lasses mor.
«Nja,» sier han skeptisk, men så smiler han lett. Han har jo moren sin her og hun er teit og gammel og harry, men likevel ganske ålreit og han har Elvira i nærheten og det kan jo hende han kan få henne til å komme over sorgen over den derre Nemo-fyren. Større mirakler har nok skjedd. Og det er gaver her og uansett hvor godt han prøver å skjule det fryder han seg litt over tanken på gaver likevel.
«Nå kan dere godt hate meg eller gjøre hva dere vil med meg, mot meg, jeg fortjener det,» sier Rex og forventer seg det verste.
«Næh, du har gjort opp, det som har skjedd har skjedd, la oss bare gå en bedre fremtid i møte,» sier Jacob og de andre nikker og klapper i hendene.
«Takk,» sier Skyggekongen rørt.
«Hva er jul forresten?» spør Philip og Rex forteller i vei om jul med hjelp av andre fra sin verden, men dette får ikke Felix med seg mye av for han reiser seg og lister seg ut av rommet.
Snart er Felix på soverommet der Philomel ligger og har sovet en del på grunn av influensaen hun har pådratt seg. Hun våkner da han lukker døren, selv om han prøver å lukke den veldig forsiktig, og ser seg forvirret rundt.
«Hvor er jeg?» sier hun med en innmari hes stemme.
«På et soverom på slottet som var Skyggekongens, men han har blitt snill og alle har fått skyggene tilbake og skygger har fått kropper og alt er fint igjen,» sier Felix ivrig og så ser han bekymret bort på Philomel som har feberhete røde kinn og fortsatt er ganske dårlig.
«Hvordan går det med deg?» spør han omsorgsfullt og setter seg på kanten av sengen og tar hånda hennes. Den er kald og han holder hardt om den for å varme den.
«Jeg klarer meg,» sier Philomel tappert før hun kremter noen ganger og legger til «men du sa at alt har ordnet seg og at Skyggekongen ikke er ond eller konge eller noe sånt og at folk har fått skygger tilbake?»
«Stemmer,» sier Felix kjekt og legger til «og enda bedre, han er bare Rex nå og ganske mye greiere enn før og han var i Alandria vøtt og fikk noen ønsker av moren hans som er død, jeg aner ikke hvordan det der gikk til, og et annet ønske han fikk oppfylt var at vi fikk gaver og familie hit for at vi kan feire jul her alle sammen. Så de er der nede, sikkert noe av din familie også.»
«Så bra!» utbryter Philomel entusiastisk og setter seg opp i senga. Så merker den delen av henne som er influensasyk deluxe, noe som er en veldig stor del, anstrengelsen og hun legger seg tilbake i senga, enda mer sliten. Philomel er optimist, men selv hos henne har optimismen sine grenser og hun får nå et trist uttrykk.
«Bare synd jeg er så dårlig,» får hun kreket frem med en stemme som er enda mer hes nå etter entusiasme-utbruddet.
«Jeg skulle ønske jeg var frisk,» sier hun hes og håpefullt. Og vips, plutselig kjenner hun at hånden ikke er kald, men passelig temperatur, feberen forsvinner, nesa slutter å være snufsete og øynene slutter å renne, kinnene fortsetter å være røde, men nå er det ikke lenger takket være feber, men mer de naturlige rosene som blomstrer opp i kinnene hennes uten sykdomsårsaker. Hun setter seg forbauset opp.
«Jeg bare ønsket at jeg var frisk og nå er jeg det plutselig,» sier hun ivrig og stemmen hennes er klar og ikke det spor hes.
«Selvsagt, rett før jeg gikk så sa Rex at han ga bort det tredje ønsket sitt til en som trengte det mer, da fikk jo du det, du trengte jo å være frisk,» sier Felix.
«Å så perfekt!» utbryter Philomel og gir Felix en god klem. Så går hun ut av senga og bort til klesskapet som er fullt av klær og smiler til Felix.
«Jeg skal bare ta en rask dusj og kle på meg noe annet enn denne nattkjolen og så er jeg klar, du sa at familien min var der og?» spør Philomel.
«Jeg regner med det,» sier Felix.
«Å så fint, så fint,» sier Philomel og fryder seg. Så forlater Felix rommet mens han tenker at alt ordner seg. Absolutt alt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar