14. desember
Felix er litt frustrert. Han og Lasse har vært i Malurt noen få dager nå og Lasse har funnet seg godt til rette takket være en rekke puber og slikt. Felix derimot begynner å føle seg rastløs. Malurt er absolutt en koselig by og har hyggelige butikker og en gjennomført god stemning og Felix kunne sikkert likt en ferie der en gang. Men nå har han lyst til at de skal gjøre noen prosess, finne Philomel og med det kunne dra tilbake for det er jo snart jul. Og Felix har fine juleplaner hos Felix sin familie, han gleder seg til god mat og å gi bort gaver og han vil bare at de skal finne Philomel, kunne dra tilbake, feire jul og sånt og deretter dra tilbake til Philophia eventuelt. I tillegg bekymrer Felix seg for Skyggekongen. Lasse tar litt lett på det hele, men Felix har en sånn liten mistanke om at man bør være litt på vakt når et helt folk er redd en fyr, da tenker Felix at de sikkert har en grunn til det. Og Felix er fast bestemt på at han i alle fall ikke skal møte en ublid skjebne takket være en skyggefull konge, han tror i grunnen han ville taklet noe slikt innmari dårlig. I stedet vil han bare finne Philomel og det frustrerer ham at Lasse fortsatt har tatt en pause fra hele denne oppgaven de er der for. Uansett, akkurat nå går Felix og tenker på alt dette og mer til mens han går rundt i Malurts gater og han er så langt inne i sin egen verden at han ikke ser de to personene som kommer fra den andre retningen og ender opp med å kollidere med den ene av dem.
«Unnskyld, beklager, om forladels,» stotrer han frem.
«Det går helt fint,» sier personen han kolliderte med, en ganske høy og hengslete fyr med pistrete lysebrunt hår og en litt spiss nese. Denne fyren står rett ved siden av en annen fyr som er litt lavere, men fortsatt nesten et hode høyere enn Felix og som forøvrig har svarte krøller og sånn hudtone man får hvis man er i Syden en uke og ikke ender opp med å forbli blek eller å transformeres til tomat, bare at det tydelig er naturlig. De ser ut som to hyggelige typer og Felix får instinktivt en følelse av at de vil være trivelige bekjentskaper.
«Hei, jeg er Felix,» sier han og strekker ut en hånd for å hilse på dem. De ser litt forundret ned på Felix sin hånd siden håndhilsing ikke skjer særlig ofte i Philophia, men så skjønner de greia og håndhilser tilbake.
«Jacob her,» sier den høyeste.
«Og jeg er Philip,» sier den litt lavere fyren.
«Er du fra et annet sted forresten, du har jo skygge,» spør Jacob og Felix nikker.
«Jeg kom hit fra et annet sted sammen med Lasse, vi leter etter en jente som Lasse har bilde av og som jeg savner,» sier Felix og unnlater detaljene om at de er fra en annen verden siden det nok vil lyde litt rart. I stedet sier han «et annet sted» som er mer diffust, men vel så riktig, det er jo fakta.
«Interessant,» sier Philip og drar en hånd gjennom de svarte krøllene sine som i Felix sin verden nok ville gitt ham et inntrykk av å være gresk eller italiensk eller noe liknende.
«Vi venter på en venn av oss som heter Nemo, vi har noen storslagne planer sammen med ham,» sier Jacob og så får han en ide.
«Kanskje du og Lasse kan hjelpe oss, vi trenger all den hjelpen vi kan få og så kan jo vi prøve å hjelpe dere med å finne jenta dere søker,» foreslår Jacob.
«Å, det hadde vært supert!» utbryter Felix og klapper i hendene i ren iver. De avtaler å møtes hjemme hos Philip neste dag (Felix får en veianvisning av Philip skrevet ned på en liten lapp) og når Felix forlater Philip og Jacob hver til sitt er han i mye bedre humør for nå skjer det ting og de får nye å fylle tilværelsen med og da blir alt jo så mye bedre.
Skyggekongen har dratt en liten tur ut av Malurt for å se etter Philomel. Han vet jo hvordan hun ser ut og at hun er nøkkelen til Alandria er han like sikker på og nå tenker han at det jo er verdt et forsøk å dra en liten tur til utkanten i Malurt i tilfelle hun skulle være i området. Når sant skal sies er Skyggekongen ganske tvilende til akkurat dette, men han har en sånn dag da han i alle fall ser det verdt å prøve. Skyggekongen drar forøvrig med klasse, han har hest og kjerre av beste sort og kjører dette med stø kurs av gårde og nå har han kjørt i noe han tipper må være ca en halvtime. Og han håper på å finne henne for nå har han stoppet Nemo og det vil han gjerne følge opp med å få tak i Philomel. Det hadde i grunnen vært praktisk. Men det er litt kjølig i lufta og Skyggekongen har begynt å fundere på å snu og det er rett før han gjør det da han ser en jente som har jobbet som hans sekretær og er jenta han søker. «Yes!» tenker han for seg selv og parkerer kjerra og hesten før han lister seg bak et tre. Snart vil han få tak i henne.
De har satt opp leir for kvelden og Elvira sover som en stein. Philomel derimot får ikke sove og kler på seg strømpebuksen sin. Hun har ellers på nattkjole og hun supplerer nattkjole og strømpebukse med sko og jakke. Så er hun klar og går ut av teltet for å titte litt på stjernene som er inderlig klare og vakre denne stille desemberkvelden. De blinker og skinner i vei og fyller henne med en god stemning som hun setter svært pris på og akkurat da tenker hun at alt vil gå bra. At Nemo egentlig har det helt fint og at hun snart vil finne Felix og at de vil klare å stoppe Skyggekongen. Det føles helt mulig akkurat da. Og så slutter hun å tenke på alt dette da hun plutselig ser en kjent skikkelse komme mot henne.
«Rex?» sier hun forundret og ser bort på den skjeggete kjente sjefen hennes som hun ikke ville forventet å se her.
«Heisann, koselig kveld, ikke sant?» spør Rex vennlig.
«Virkelig fin,» istemmer Philomel og tenker at Rex ofte har virket litt gretten før, men nå virker det som om han er mer tilfreds og det gleder henne. Kanskje det hjelper å komme til en annen verden?
Så kommer hun på at hun ikke har vært på jobb på over en uke.
«Jeg må bare beklage at jeg ikke har kommet på jobb altså, jeg ble hentet med hit og så må jeg hjelpe til med noen greier her, men jeg regner med å være tilbake før jul altså,» sier hun.
«Det går helt fint, jeg bare trenger deg,» sier Rex.
«Å ja,» sier Philomel.
«Du er jo nøkkelen til Alandria,» sier Rex Benedict og Philomel sender ham et forundret blikk før hun brått kommer på Nemos historie om Alandria og at han mistenkte at hun var den magiske sangen og hun mumler «nei» for seg selv.
«Jo, jeg er Skyggekongen,» sier Rex og før Philomel rekker å protestere, løpe sin vei eller rope etter hjelp har Rex i en overraskende rask bevegelse løftet en grein fra bakken og med den slår han hardt til Philomel. Dette resulterer i at hun besvimer og han løfter henne opp, legger henne inn i kjerra.
«Ta det med ro, du må bare gjøre denne ene tingen for meg og så kan du være fri og frank igjen,» sier han lavt til henne selv om han vet hun ikke kan høre det og så kjører han av gårde.
Lyden av hest og kjerre vekker Elvira brått og hun setter seg opp i teltet og ser seg forvirret omkring og ser med det at Philomel er borte.
«Philomel!» roper Elvira, kler fort på seg og åpner teltet og ser fjernt i horisonten en mørk kjerre drevet av en hest og innser at hun har sett denne kjerren før. Elvira får en grusom mistanke og en sterk redsel for at mistanken stemmer; Skyggekongen har fått tak i Philomel!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar