15. desember
Etter litt om og men har Felix og Lasse funnet frem til huset til Philip og de betrakter det fascinert før de ringer på. Felix bor i et ganske lite hus, sammentrykket mellom to høyere hus som inneholder henholdsvis slakter og grønnsaksbutikk (og Felix tar seg i å tenke at når man er sånn plassert kan en jo bare veksle mellom å være kjøtteter og vegetarianer etter dagsformen og humøret). Philips hus er forøvrig lysegrønt, ganske skjønt og det ser rimelig idyllisk ut. Felix tenker at det er et nydelig hus og smiler mens de går opp for å ringe på. Lasse på sin side tenker at det er harry og jentete og blir litt overbevist om at Philip sikkert er homofil eller noe sånt. Ikke at han syns det spiller noen som helst rolle, det er bare en teori. Uansett ringer de på og Philip åpner fornøyd opp.
«Jacob, de er her,» roper han ut mot stua og Jacob stikker et hode frem og sier «hei». Det fordeles hei-er og hilsener og hele pakka før Felix og Lasse omsider er plassert i en meget komfortabel sofa som likner en hel del på en fluesopp og som Felix syns er innmari stilig. Lasse derimot syns det bare er enda en bekreftelse på hans teorier.
«Jo altså, vi ser etter Junipiken,» sier Lasse og slår raskt opp til juni i kalenderen og viser det fine bildet av Philomel til Philip og Jacob.
«Beklager, vi har ikke sett henne,» sier Philip mens Jacob rister bekreftende på hodet for å understreke at dette er fakta for ham og.
«Fillern,» sier Felix som hadde begynt å håpe. Lasse derimot tar det mer blidt for han dro jo hit for å finne Junipiken, men nå har han egentlig skjøvet dette mer til side siden han liker seg her i Malurt, denne byen har fine puber og en god atmosfære og det er riktignok en Skyggekonge folk går rundt og frykter, men det går fint å bare slappe av og ikke tenke så mye på det også. Dessuten tenker Lasse i sitt stille sinn at det hele sikkert er overdrevet en hel del og han ser heller ikke faren ved at alle i Philophia enten er skygger eller mangler skyggen sin (i Malurt er visst sistnevnte tilfelle for alle), hvor viktig er vel en skygge uansett. Lasse syns de bare skal ta det kuli og har merket at han, etter at han kom til Malurt, har lagt til side en del realisme og pessimisme han har hatt før. Her i Malurt blir han helt avslappet og optimistisk og det er i grunnen en behagelig utvikling. Men typisk nok glir skjebnen raskt inn i en annen bane enn han hadde tenkt.
«Hvordan kan vi hjelpe dere da, dere trengte jo hjelp dere og?» spør Felix etter å ha kommet over den verste skuffelsen over at de enda ikke har funnet Philomel. Lasse sukker, selvsagt sier Felix «vi» og drar ham inn i alt dette. Og nå som han hadde en så bedagelig og god tilværelse.
«Vi ventet egentlig på en venn av oss kalt Nemo, men vi vurderer å sette i gang planen vår uten ham for han har enda ikke dukket opp og det kan bety at han er fanget av Skyggekongen,» sier Philip.
«Å nei!» utbryter Felix.
«Hva er den derre planen deres da?» spør Lasse litt oppgitt, ganske uinteressert i skjebnen til personer han aldri før har hørt om.
«Ehm... det vet vi ikke helt da, vi vet bare at målet for denne planen vi har tenkt å legge skal være å stoppe Skyggekongen,» sier Jacob.
«Oi!» utbryter Felix som blir litt nervøs. Dette høres ut som en veldig vanskelig oppgave og han har jo egentlig allerede bestemt seg for at han skal holde seg langt unna Skyggekongen. Lasse derimot gnir seg ivrig i hendene. Han gir blaffen i Skyggekongen for så vidt, men Lasse har sansen for filmer med action og spenning og tenker at dette jo kan bli skikkelig spennende, vel så spennende som å ha «James Bond»-filmmaraton for seg selv for n-te gang på en måned. Kanskje enda mer spennende til og med.
«Jeg er med!» sier Lasse. Så ser Lasse, Philip og Jacob spørrende bort på Felix som plutselig blir veldig usikker. Han kjenner at hendene hans skjelver og folder dem for å holde dem i ro og så sukker han. Felix syns dette høres virkelig skummelt ut og vanskelig ikke minst og han tenker at dette på ingen måte er noe han kan klare. En av de få tingene Felix er stolt over ved seg selv er at han kjenner sine begrensninger og ikke tar unødvendige sjanser, men vet selv at han er ganske keitete og håpløs. Og at han skulle kunne hjelpe til med å stoppe Skyggekongen og redde Philophia, det er han særdeles tvilende til. Men så tenker han på Philomel og det slår ham at hvis han hjelper til så kan han fortelle henne det ved en tilfeldighet når de treffes neste gang og så blir hun kanskje stolt og imponert. Det er godt mulig. Og det slår ham at han hadde sagt ja til å hjelpe til på sekundet om det var hun som ba ham om det og med det i tankene så stotrer han frem et «ja». Med det er det bestemt, de skal legge en plan, de fire i sammen og de vet ikke nøyaktig hvordan og hva den planen skal være, men det vil de finne ut. De er klare for alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar