Julekalender del 13 =D

13. desember

Etter å ha tenkt litt over saken er Elvira litt mindre sikker på at Nemo er død og har byttet ut desperasjon med en klype håpefullhet. Det Philomel finner ut at Elvira hvert fall er bombesikker på er at Nemo er i fare og at det ikke er noen vits å vente på ham med å gjøre noe så nå, en dag etter det lille sammenbruddet ved middagsbordet, er hun og Philomel på vei mot byen Malurt for å treffe Nemos venner og legge planer for å styrte Skyggekongen sammen med dem. Aslak og katten Ravna blir igjen i Fael og passer på der. Mens de går tenker Philomel på at hun i grunnen vet ganske lite om Skyggekongen utenom det hun av ymse kilder har blitt fortalt, men samtidig vet hun nok til at hun er ganske så sur på ham for han har virkelig gjort en hel del som er helt feil i hennes øyne og hun vil så gjerne hjelpe Nemo (hvis han er i live, noe hun håper på) og Nemos familie og i det hele tatt hele Philophia. Samtidig syns hun fryktelig synd på Skyggekongen for hun er overbevist om at de fleste som gjør noe virkelig ille egentlig ikke har det noe godt med seg selv og hun skulle gjerne gitt Skyggekongen en klem uansett hvor fæl han har vært eller er. Omtrent alle tenker hun at har i hvert fall en innebygd mulighet for forandring, noe godt er det vel i de aller fleste. Philomel er fullt klar over at hun kanskje er naiv, men det får så være, da får hun vel være naiv da. Naivitet og idealisme bringer nok mye mer glede enn kynisme uansett. Philomel ser seg rundt mens de går i vei og ser trær og blomster, åser og åkre, alt er svært så idyllisk og Philomel innser at hun her føler seg hjemme. Hun aner ikke hvorfor, men hun føler seg i grunnen mer hjemme her i Philophia enn hjemme i sin verden, sin virkelighet som allerede virker så fjern for henne, som om alle minnene hennes bare er fragmenter som hun ikke tar seg tid til å pusle sammen. Det er som om det er her hun hører til og tanken på akkurat det er besnærende. Hvordan det er mulig aner hun ikke, men hun liker jo følelsen da, følelsen av å endelig ha fast grunn under føttene og endelig være på rett plass i livet. Og hun håper at hun bare kan holde på den følelsen også når hun en dag drar tilbake til sin verden. Håper og krysser fingrene.

Felix og Lasse har sjekket inn på et vertshus i byen Malurt og til sin overraskelse funnet ut at norske penger er godkjent valuta i Philophia selv om de aller fleste bruker Philmer (den philophiske myntenheten), noe som passer dem ypperlig. Og nå har de vært i denne byen i to dager og funnet ut fire essensielle ting om Malurt og Philophia:

1. Malurt er Philophias hovedstad og den største byen i Philophia. Det er dessuten en handelsby og det er markeder og butikker på alle kanter og Felix har alt benyttet anledningen til å kjøpe en hel del julegaver.
2. Philophias innbyggere er delt opp i mennesker og dyr, slik som i Felix og Lasses verden og Philophia er bare et lite land i en stor verden kalt Tulimus. Menneskene i Philophia kalles forøvrig philophere.
3. Philophia har ingenting med filosofi å gjøre selv om navnet prøver å gi det inntrykket en smule.
4. Og viktigst av alt, Philophia er visst styrt med jernhånd billedlig talt av en eller annen som kalles Skyggekongen. Takket være ham er alle i Philophia enten skygger uten kropp eller kropp uten skygge og Lasse finner til sin litt barnslige fornøyelse ut at hver gang han sier ordet «Skyggekongen» skjelver alle rundt ham i ti sekunder. Dette benytter han seg av en hel del før Felix maser nok til at han gir seg siden det visstnok er litt respektløst og barnslig.

Alle disse tingene er praktisk lærdom og nå bare titter Lasse og Felix rundt i butikker mens de spør folk om noen har sett Junipiken, uten hell forøvrig. Og de er en smule usikre på hva de bør gjøre nå, men Lasse bestemmer seg for å henge mest på Malurt sine puber siden han liker seg her. Felix derimot fortsetter å spørre etter Philomel og bestemmer seg for at de snart må finne ut av hva de bør gjøre nå.