20. desember
To elefanter går inn på en bar. Nei da, dette er ikke en dårlig vits og det er heller ingen elefanter innblandet. I stedet er de to personene på denne baren i Malurt Lasse og Elvira. Lasse drikker en ølboks og innser at han har sansen for ølen de har i Philophia, øl som smaker helt annerledes enn i hans verden og likevel akkurat like godt. Han syns ellers denne baren har en fin atmosfære selv om han ville irritert seg grenseløst over den rare musikken som spilles av en fyr med ukulele i sin egen verden, i sitt Oslo. Her liker han det derimot, musikken er merkelig og noe uforståelig og av en eller annen grunn minner den ham om en fjern tid da han ikke trengte porno, øl, komiserier, actionfilmer eller den nye kalenderen sin for å være lykkelig. En tid da lykken dukket opp bare av å plukke løvetenner og sette sammen stilkene i håp om å komme i Guinness Rekordbok, noe som aldri skjedde uten at det stoppet ham fra å nyte forsøkene fullt og helt. Lasse smiler for seg selv og så innser han hva han driver med og spytter. Han er kule, tøffe Lasse, ikke nostalgiske Lasse, han sukker oppgitt over seg selv. Så tar han en ny slurk fra ølboksen og tenker «mm, herlig». Deretter smiler han mot Elvira og sier kjekt «vi må prate sammen.»
«Jeg er enig,» sier Elvira som ikke drikker øl og heller har satset på et glass vann. Hun er avholds og har alltid vært det og uansett er det lite alkohol i Fael, det er mer katter og planter der generelt sett.
«Men først, kan du ikke fortelle deg litt om deg selv?» spør Lasse som raskt har konkludert med at han syns Elvira er pen. Hun har lyst halvlangt hår av den typen som er helt rett og som gjør at han har en liten ambisjon om å en gang se henne sykle uten hjelm slik at vinden kan ta tak i det på en riktig attraktiv måte. Videre har hun lyseblå øyne og hun ser på en måte veldig alvorlig ut mye av tida, men likevel klarer ikke Lasse å unngå å tenke at det samtidig ser ut som om hun undertrykker et smil og har lyst til å smile. Han tenker at hun åpenbart vil komme til å smile ganske snart, smilet er bare gjemt av en eller eller annen hindring som han kan overvinne.
«Jeg er Elvira, treogtyve år og sammen med min kjære Nemo som jeg egentlig tror er død selv om jeg selvsagt håper han ikke er det,» sier Elvira og når hun nevner Nemo triller en tåre fra hennes venstre øyekrok som hun tørker bort med en finger Lasse syns er elegant.
«Ok og jeg er Lasse, etternavn uviktig, fra en annen verden, ja da ja da,» sier Lasse og fortsetter «det er riktig uvesentlig hvem jeg er og hva jeg gjør i grunnen nå, det viktige er at vi er her og dette er jo fint.»
«Det er et koselig sted ja, men la oss komme til poenget, hva skal vi gjøre?» spør Elvira. Lasse ser skuffet bort på henne, det virker ikke som om han har draget noe særlig i dag. Så smiler han igjen for han liker denne baren og han er tilfeldigvis i ganske så godt humør nå. Han nekter å la små skjær i sjøen ødelegge en fin dag.
«Jeg vet ikke helt,» sier han for det stemmer jo, han har i grunnen ingen planer. Så tenker han på Felix som sikkert er i en celle sammen med blant annet Junipiken og innser at han er litt glad i dem. Han ville sikkert ikke innrømmet det uten at det var en ekstremt god grunn til det (som for eksempel om noen hadde peket mot ham med et gevær, noe han forøvrig er enormt takknemlig for at ingen gjør), men han liker Felix og Junipiken. Felix fordi han tross alt har blitt en venn på reisen deres. Ikke en god venn, men en slags venn likevel, de har jo delt en hel del dager og Felix er jo koselig selv om han er utrolig teit på innmari mange måter. Og Junipiken liker han fordi han har betraktet henne så mange ganger. Man får et forhold til noen på et plan tross alt når man hver dag betrakter dem flere ganger i en kalender, observerer detaljer, smiler og koser seg for seg selv. Med et sukk innser Lasse at de tross alt bør redde Felix og de andre og at det like greit bør være førsteprioritet. Og etter det kan han tilfeldigvis gjøre sitt beste for å få Elvira på kroken, stopper de Skyggekongen er sikkert det aller meste mulig.
«Hva tenker du på?» spør Elvira.
«Planen min, den er innmari enkel og vi må bare få den ut i livet i morgen,» sier Lasse.
«Og hva er den planen?» spør Elvira.
«Å redde vennene mine som er fanget hos Skyggekongen og så stoppe ham vel,» sier Lasse.
«Kan vi klare det?» spør Elvira undrende.
«Selvfølgelig!» sier Lasse med en stemme som får det til å høres ut som om det er nettopp en selvfølgelighet og noe de kan klare uten problemer i det hele tatt.
«Ok» sier Elvira for hun er klar for alt. Og neste dag skal de slå til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar