Julekalender dag 3 =D

   3. desember

Lasse har enda ikke levert tilbake kalenderen. Nå har han begynt å titte gjennom den enda oftere mens han kjenner noen veldig rare følelser som han slettes ikke er vant med. Følelsene er litt kilende og kriblende og er ikke direkte vonde, bare uvante og uforståelige. Og han konkluderer med at dette er nok en ting han skal klage over når han leverer tilbake kalenderen. Noe han har tenkt å vente med til mandag, han kan jo plage seg selv med å betrakte jentene i kalenderen litt til (junijenta som har fregner på nesa og litt for lange armer, septemberjenta som er kledd i en innmari stygg genser og som smiler et bredt smil der tennene vises selv om de er litt for gule i fargen, desemberjenta som virker veldig lykkelig selv om hun er litt feit). Lasse fortrenger selvfølgelig den lille tanken som stadig prøver å trenge seg frem, tanken om at det ikke er noen plage å titte i kalenderen og at han mer og mer syns jentene i kalenderen er riktig søte selv om de ikke er helt perfekte og tilfeldigvis er påkledd. Den tanken gjemmer han metaforisk sett i en skuff (5) og overser så godt han kan. Og han klarer det ikke helt, men det handler sikkert bare om øvelse og etter hvert som han prøver hardere så vil det nok gå helt fint. Det er i alle fall det han satser på.

Felix sitter på kafé da Philomel kommer inn med et smil og et sprudlende humør som får Felix til å tenke på henne som en brusflaske noen rister og så åpner med det resultat at det bruser over. Han tenker at hun i så fall er den peneste personen som noen gang har fått han til å trekke assosiasjoner til brusflasker som bruser over og ser helt bort i fra det faktum at han ikke har hatt akkurat denne assosiasjonen før akkurat nå. Det er uansett ikke det essensielle for det essensielle er at Philomel er veldig, veldig vakker og skjønn og noe han betrakter henført mens han heller brus fra flasken han har kjøpt med Pepsi Max opp i et glass. Han sukker drømmende og så sukker han enda en gang, denne gangen av frustrasjon da han ser ned på glasset sitt og ser at det er nesten tomt. Bordet ved siden av glasset derimot er dekket av cola og innmari vått. Felix konstaterer at han gjerne kan betrakte Philomel og tenke sommerfugltanker, men neste gang bør han ikke prøve å kombinere dette med å helle brus i et glass for det funker åpenbart ganske dårlig. Felix forter seg å finne noen servietter og tørker så godt han kan før han igjen betrakter Philomel som nå har kjøpt en kanelbolle og en kopp kakao og sitter på et bord ikke særlig langt unna. Hun sitter der og tegner litt for seg selv og er i sin helt egen verden og Felix bestemmer seg for å bare smugobservere henne fremfor å forstyrre. Tilfeldigvis er skjebnen dog ganske uenig i dette og det er kanskje derfor at Felix mister en serviett på gulvet, bøyer seg for å ta den opp og ender opp med å skli av stolen med et lite smell som gjør at han sikrer seg alles blikk på kaféen.

«Eh...unnskyld, bare glem meg, jeg bare,» stotrer han frem mens ansiktet hans blir farget i en mer rødlig nyanse og han begynner å håpe intenst på at noen romvesener invaderer planeten veldig fort sånn at alle straks glemmer hans fadeser. I stedet for romvesenbesøk skjer det dog noe helt annet som bekymrer ham veldig og det er at Philomel sier to skumle, skrekkelige ord som kunne fått Dracula til å tisse på seg.

«Hei Felix,» sier hun med en vennlig stemme og Felix kjenner en deilig miks av skjelving og rødming og nervøsitet av det slaget der sommerfuglene i magen erstattes med edderkopper og en er bombesikker på at man vil dumme seg ut totalt.

«He-hei,» sier han endelig og han stammer egentlig ikke, men nå gjør han det for det er Philomel og hun snakker til ham, hun kan til og med navnet hans. Noe er jo åpenbart helt galt her i verden! Og nå kommer hun bort til ham og bærer med seg koppen sin og kanelbollen og setter seg på stolen overfor hans mens hun fortsetter å smile det vakre, snille smilet sitt som han syns er verdens fineste smil.

«Så hyggelig at du er her og,» sier Philomel og legger til «det er veldig koselig her så jeg skjønner deg godt.»

«Je-jeg,» starter Felix før han må kremte siden stemmen hans ikke er særlig kooperativ. Han prøver på nytt og nå går det.

«Jeg liker meg her,» sier han.

«Vel, jeg har ikke vært her før, men jeg liker å teste nye kaféer og denne vil jeg sikkert besøke igjen,» sier Philomel.

«Så bra,» sier Felix og tar seg i å tenke at dette faktisk går ganske fint. Det har ikke gått til helvete så langt i hvert fall. De spiser og drikker litt i stillhet og så reiser Philomel seg og tar på seg jakka si.

«Men jeg skal innom moren min en tur, men det var hyggelig å treffe deg, vi sees sikkert på jobb på mandag i hvert fall,» sier Philomel.

«Sikkert,» sier Felix og ser etter henne mens hun går mens han tenker at dette har gått forbausende, nesten bekymrende bra. Og han smiler for seg selv mens han begynner å lese dagens aviser.

(5) Eventuelt en eske gjemt i en annen eske gjemt i en annen eske igjen og så videre. Alt dette rent metaforisk sett selvfølgelig.