Julekalender dag 5 =D

5. desember

Lasse sitter på t-banen og tenker på jentene i kalenderen sin. Det er mandag og Lasse har vært på jobb og nå skal han hjem. Lasses jobb er å sitte i kassa på Rimi og han syns det er en rimelig kjedelig jobb, men det gjør at han tjener litt penger og penger er alltid kjekt å ha. Hvordan skulle han ellers fått kjøpt pornoblader og snacks liksom? Samtidig har Lasse lagt merke til en rar utvikling denne måneden, han har ikke lyst til å se nakne damer. Han har lurt på om det betyr at han brygger på noe, men han har ikke feber og han føler seg jo i veldig god form. Likevel er dette en bekymrende ting som han så absolutt tar på alvor og han konkluderer i vei at han snart skal gjøre noe med saken. Bare ikke med en gang. Nå skal han sitte på t-banen, overse eventuelle hyperaktive femåringer eller bablesyke tenåringsgjenger og tenke på kalenderen sin med de påkledde jentene, en kalender han i dag har besluttet at det ikke er noe poeng i å prøve å levere siden han har tatt av plasten og alt. Lasse skyver unna sannheten om at det er helt andre grunner til at han ikke har tenkt å returnere kalenderen og fortsetter å tenke på den og hvordan han skal bla litt i den så snart han kommer hjem til leiligheten sin. Han kan nesten ikke vente. Og Lasse smiler ved tanken på for eksempel februarjenta eller apriljenta, hvordan han for øyeblikket ikke klarer å komme på hva som var feil med dem uansett hvor hardt han forsøker, hvordan han skal betrakte dem igjen og alle de andre kalenderjentene med en gang han kommer hjem.

Lasse glir langt inn i disse tankespillene, disse dagdrømmene sine og legger nesten ikke merke til det da en merkelig kjent jente går på t-banen. En jente med fregner på nesa og roser i kinnene med litt lange armer og lysebrunt småbølgete hår. Når Lasse først ser henne sette seg like i nærheten på en av de t-banesetene som er mer sidelengs inntil veggen like ved en av vognens utganger så tenker han først at han kanskje har sett henne på tv. Eller kanskje i en reklame. Lasse går gjennom en rekke muligheter før det plutselig går ut for ham, litt som et slags indre Eureka, at hun er i kalenderen hans. Nærmere bestemt er hun junijenta og Lasse blir straks litt oppspilt. Hun er enda penere i virkeligheten enn i kalenderen og sitter og dagdrømmer visst litt for hun har et av de smilene man bare har når man er langt borte i en egen verden. Lasse betrakter henne så diskrét han bare kan og når hun like etter går av er det som en mystisk kraft drar ham av t-banen og får ham til å følge etter henne. Han sier til seg selv at dette er helt normalt og ikke stalkeraktig i det hele tatt og han klarer inni seg å si dette på en så overbevisende måte at han nesten tror på seg selv. Junijenta går litt rett frem og så litt til venstre og Lasse følger etter henne, akkurat langt nok unna til at hun ikke hører skrittene hans for han vil nødig skremme henne. Så ser han henne forsvinne bak et nytt hjørne og alt er rolig og stille før et rungende skrik lyder. Lasse glemmer bekymringen for å virke stalkeraktig og løper så fort han kan rundt det samme hjørnet og ser noe uventet. Noe svart som han ikke får helt taket på hva er holder har tatt tak i junijenta og drar henne hardt med seg selv om hun stritter i mot så godt hun kan.

«Stopp!» roper Lasse og den mørke skikkelsen stopper opp to sekunder som om den tenker seg om litt, men så haster den videre og løper ganske fort mens Lasse løper etter og ferden går rundt et par hjørner før de endelig ender opp i en bakgård der Lasse puster og peser mens han tenker at her stopper endelig ferden. Det gjør den slettes ikke. Den mørke skikkelsen drar med seg jenta og løper rett på en vegg og forsvinner inn i den.

«Hæ?» utbryter Lasse før han selv gjør et forsøk på å løpe inn i veggen (alt dette mens en indre stemme inni Lasses hode spør han hva i huleste han driver med og messer «du har tørna, Lasse, du har endelig tørna») og treffer veggen hardt.

«Au!» sier Lasse mens han kjenner med en hånd på veggen og skjønner at den ganske riktig er kompakt. Og om han skjønte lite før konstaterer han nå at han nå ikke skjønner noe som helst. For dette gir i grunnen innmari lite mening. Lasse setter seg og knuger om høyrearmen sin som er den han traff veggen med først og som nå verker skikkelig og så bestemmer han seg for at han må se etter hjelp.

Samtidig er Felix liggende i senga si med omgangssjuke mens han depper over at han ikke har fått vært på jobb og truffet Philomel igjen denne dagen. Han krysser fingrene for at han a) er frisk neste dag og b) treffer på Philomel igjen. Møtet deres på kaféen kan jo ideelt sett ha vært et positivt tegn.