Julekalender dag 6 =D

6. desember

Felix føler seg litt bedre og er på jobb. Han mangler fortsatt matlyst og er litt slapp, men alt er mye bedre enn det var og han er nå godt i gang med å vaske et vindu i første etasje på et bygg som tydeligvis har bestemt seg for å tirre ham grenseløst. Bygget har nemlig fem etasjer og Felix, som har vært i dårlig humør hele dagen, føler at alle de øvre etasjene geiper tunge til ham og erter ham på «ædda bædda, du må vaske nede»-vis. Felix geiper tunge tilbake, selv om han vet at alt bare er noe han innbiller seg og så vasker han videre og da veldig hardt og med masse kraft. En annen grunn til Felix sitt dårlige humør, utenom å måtte vaske lave vinduer og enda ikke føle seg hundre prosent i form, er at han ikke har sett noe til Philomel denne dagen. Han er skikkelig skuffa for han hadde gledet seg så til å prate med henne og han følte at de hadde det så koselig under møtet på kaféen på lørdagen og nå er hun ikke her. Og det er en av de dagene da det kanskje bare er noen få ting som er galt, men der alt tillegges mye vekt oppe i tankene og det hele resulterer i at det føles som om absolutt alt er galt og Felix slår til vinduet. Heldigvis knuser det ikke og lyden når hånda treffer vinduet minner ham på at det faktisk er et vindu og han slutter med å slå til ting. I stedet bestemmer han seg for å trøste seg med å vaske og å drømme seg bort for det er noe nesten litt hypnotisk ved vindusvask. Det er liksom mye av det samme hele tiden og da er det lett å la tankene gli og det er nettopp det han gjør. Snart er han helt borte vekk i en slags vidunderlig dagdrøm om ham og Philomel der de synger en duett i en storslagen musikal og stjernene blinker omkring dem. Det er litt som i «Moulin Rouge» landskapsmessig sett og litt som stemningen i Ikea-scenen i «500 days of Summer» og det er helt som et eventyr der himmelen er malt med utflytende psykadeliske akvarellfarger og man kan føle seg nesten litt rusa på kjærlighet og livlige tankespill og alt er ganske så magisk. Felix glemmer virkeligheten og flyter av gårde og slik får han tiden til å gå og alt blir litt bedre. Og det er først da han etter noen timer ser på klokka si og minnes på at arbeidsdagen slutter om få minutter at han kommer på at Philomel bare har vært der hos ham i tankene og det er jo fint det, men ikke like fint som når hun er hos ham i virkeligheten. Igjen blir Felix ganske nedstemt og han sukker da han snart nok drar fra jobb for å reise hjem der han konstaterer at han skal sove veldig fort. For den neste dagen kan det jo hende at han føler seg hundre prosent i form og at Philomel er på jobb igjen. Det kan jo hende.

Philomel har sovet i veldig mange timer. Hun vet det ikke selv, men drikken hun fikk tildelt bare sekunder etter at hun var dratt gjennom veggen var en sovedrikk som gjør at den som drikker den sover i et døgn og den drikken fikk hun 17:30, noe som betyr at det nå er klokka 17:30 neste dag. Ikke noe av dette vet Philomel, hun vet bare at hun må ha sovet innmari lenge for hun føler seg ekstremt opplagt. Dette er det første hun tenker. Det andre hun tenker er at omgivelsene virker uvante for hun er inne i et oransje telt. Og det tredje som skjer er at hun plutselig kommer på at noen dro henne etter seg og inn i en vegg dagen før og hun skvetter til. Hvor er hun, hva var det egentlig som skjedde dagen før og hva gjør hun nå? Med de fragmenterte minnene som dukker opp blir Philomel svært så forvirret og hun ender opp med å rope «hjelp» høyt en gang, noe som resulterer i at en skikkelse entrer teltet.

«Er alt i orden?» spør skikkelsen og Philomel rister skrekkslagent på hodet for dette er skikkelsen som dro henne etter seg dagen før og som førte henne hit.

«Eller selvsagt er det jo ikke det,» sier skikkelsen, «du må virkelig unnskylde.» Skikkelsen setter seg ned på en stol og drar av seg de mørke gevantene sine og Philomel ser forbauset at skikkelsen er en skygge. En skygge som kan sitte oppreist og i klær kan likne veldig på noe mer enn kun en skygge, men det er en skygge like fullt. Og det er en skygge av en mann og Philomel slutter umiddelbart å være redd for hun får en instinktiv følelse av at dette er en god mann, skygge, skyggemann, hun vet ikke helt hva hun skal tenke på skyggen som enda. Skyggen skjønner visst Philomels problem og sier «kall meg Nemo.»

«Hei, Nemo, hvor er jeg?» spør Philomel usikkert.

«Jeg skal forklare deg alt sammen,» sier Nemo. Så setter han i gang med å forklare mens Philomel lytter interessert:

«Du er i Philophia og dette var en gang et idyllisk og vakkert land, men det var før en farlig mann fra en annen verden entret vår verden og la landet vårt i skygge. Han gjorde noen av oss til mennesker uten skygge og andre til skygger uten kropp og dette førte til en tomhet og et mørke som har satt hele vår verden i fare. Jeg mistet kroppen min og er bare en skygge av meg selv bokstavelig talt og det vil jeg gjøre noe med og jeg vil også at alle andre skal få kroppen eller skyggen sin tilbake her i Philophia og at denne mannen, som alle bare kaller Skyggekongen, skal stoppes. Og det er en profeti om at en magisk sang er nøkkelen til Den Hemmelige Døren som fører til Alandria og jeg vet særdeles lite om Alandria utenom at Skyggekongen visstnok vil dit og at det nok vil være virkelig ille for oss alle om han kommer dit så det bør vi nok unngå. Det er her du kommer inn. Jeg vet ikke om Skyggekongen tenker det samme, men jeg for min del er overbevist om at du kan være denne magiske sangen. Og det er derfor jeg har tatt deg med hit til dette teltet i skogen Midolin for her er du trygg. Hvis Skyggekongen får den samme teorien som jeg vil han nok dra for å hente deg og heldigvis kom jeg ham i forkjøpet. Nå får han ikke utført planene sine helt med en gang.»

Nemo slutter å fortelle og Philomel har sittet kapret og lyttet, men nå sender hun ham et forundret blikk.

«Men hvorfor tror du det er meg?» spør hun, «jeg er bare en helt alminnelig jente.»

«Heter du ikke Philomel, er du ikke glad i musikk og har du ikke alltid hatt en følelse av å ikke høre helt hjemme i virkeligheten?» spør Nemo. Philomel måper, alt dette stemmer. Hun får seg ikke helt til å si noe, bare nikker.

«Det var det jeg trodde,» sier Nemo og om skygger kan smile er det akkurat det han gjør.

På samme tid sitter en mann på et kontor i vår verden. Han er egentlig ferdig for dagen, men har ikke dratt hjem fra jobb enda. I stedet sitter han og mumler «nei, nei, nei» for seg selv før han reiser seg og brøler «FAEN!!!» så høyt at det klirrer i omtrent alt på kontoret hans som kan klirre. Rød i ansiktet og full av raseri går han bort til vinduet sitt, åpner gardinene og ser ut, betrakter snøen som laver ned. Deretter åpner han vinduet sitt og slenger det hardt igjen slik at det knuser. Han forlater deretter kontoret mens glasskårene ligger ved vinduet fortsatt, stille under en vinterhimmel som etter hvert vil fylles med stjernespill.