8. desember
Felix hadde ikke for vane å drikke noe særlig, men etter nok en arbeidsdag uten Philomel til stede og med en sjef på plass, men da en sjef i særdeles dårlig humør, så føltes det riktig med påfyll av litt kraftigere sort enn for eksempel brus. Og derfor sitter han nå på en tilfeldig pub med et glass øl foran seg mens han funderer på alt som har skjedd de siste to dagene, det som kanskje eller kanskje ikke var et innbrudd på Rex sitt kontor, Philomels manglende tilstedeværelse og det faktum at snøen hadde lagt seg da. Sistnevnte er ikke noe han tenker særlig mye over, men det blir da notert det og. Aller mest tenker han på Philomel og hvordan han savner henne. Han føler at verden blir et tommere og mer kynisk sted med en gang hun ikke er i nærheten og kan muntre ham opp med hjelp av ren Philomelsk skjønnhet og den klare trillende stemmen sin som Felix mener minner om latter og som han inni hodet sitt kaller lattersang, et navn han finner meget passende. Og han skulle så veldig ønske at han hadde hatt telefonnummeret hennes eller noe slik at han kunne ha kontaktet henne og spurt om det var sykdom eller noe annet som var grunnen til at hun ikke hadde vært på jobb og om han kunne hjelpe henne på noe som helst slags vis. Felix er helt klar på at han, for Philomels skyld kunne klatret opp Mount Everest eller hoppet i fallskjerm, skrevet et dikt eller danset en dans. (10) Og med et lite smil over tanken på alt han kunne ha gjort for Philomel tar han en ny slurk av ølen før han skjærer en grimase siden fakta egentlig er at Felix ikke liker alkohol. Han blir ikke særlig full av det, han har faktisk lite reaksjon på alkohol i det hele tatt, men han drikker det også særdeles sjelden siden han ikke ser vitsen i å drikke når han ikke syns det smaker noe godt uansett. Og hadde det hatt noen effekt i form av å ha gjort ham tøffere hadde det jo vært en ting, men sånn det var så ga det ham mest grimaser og en lovnad om å huske dette til senere anledninger og like greit holde seg til brus.
«En cola,» sier Felix og skyver bort glasset sitt og snart nok drikker han cola i stedet.
«Ah, deilig!» utbryter han og tenker tilbake på da han så litt på tv kvelden før og julereklamen til Cola ble vist og det slår ham at det er Cola som var jul. Det er kanskje et bekymrende tegn som viser litt for effektiv markedsføring, men likevel. Cola er virkelig passende i desember. En annen ting som er passende i desember ville ha vært å be Philomel på pepperkaker og Felix får det sedvanlige småtriste uttrykket som han har hatt store deler av de siste to dagene. Men han rekker ikke å tenke på henne særlig lenge for plutselig blir døren til puben åpnet hardt og inn kommer en mann som åpenbart er plaget. Mannen har kort hår i en sånn farge der man ikke klarer å bestemme seg helt for om skal kalles lysebrunt eller mørk blondt og han har ellers blikket til en mann som har drukket en del for å takle noe, men så har blitt fullstendig edru og ser virkeligheten som den er og prøver å fortrenge det han ser. Det er noe plaget over mannens gråblå øyne og han mer lunter enn går inn i lokalet der han setter seg og bare ber om et glass vann. Felix betrakter mannen som har kommet inn med en hel del interesse og en følelse av at dette er et tegn. På hva aner han ikke, men et tegn er det nok like fullt. Mannen drikker snart en liten slurk fra glasset sitt og så sukker han før han får et glimt av håp i øynene sine og trekker frem en kalender.
«Har du sett Junipiken?» spør mannen bartenderen som rister på hodet. Mannen ser trist ut over dette og så går han og spør de andre på puben før han omsider kommer til Felix.
«Har du sett Junipiken?» spør han og viser junisiden i kalenderen sin som viser en jente med lysebrunt hår og fregner på nesa. Felix ser til sin forskrekkelse at jenta er ingen annen enn Philomel og blir stirrende bergtatt på bildet, et bilde der Philomel er ekstra nydelig frem til mannen gjentar «har du sett Junipiken?»
«Ne-nei, men jeg vet hvem hun er,» svarer Felix.
«Å ja,» sier mannen før han legger til «jeg er Lasse, jeg så noe på mandag som var for utrolig til å være sant og nå leter jeg etter Junipiken eller noen som kan hjelpe meg å finne henne.»
«Jeg er Felix og alt er mulig, jeg hjelper gjerne til, jeg ønsker å finne igjen Philomel selv,» sier Felix. Så drikker de opp hver sine drikker og drar av gårde og snart nok er de ved veggen i bakgården.
«Det kan jo umulig ha hendt, men jeg er sikker på at jeg så noen dra Junipiken, eh Philomel var det ikke, gjennom denne veggen på mandag,» sier mannen som altså heter Lasse.
«Gjennom veggen?» spør Felix tvilende.
«Jeg vet det lyder utrolig, men det hendte faktisk,» sier Lasse og legger til «men så ble veggen ren mur igjen og jeg er ikke helt sikker på om det skjedde eller om jeg bare har blitt helt sprø.» Lasse slår oppgitt ut med hendene og Felix kjenner en viss omsorg for denne mannen han nettopp har møtt. Uansett deler de jo det essensielle, de vil begge finne igjen Philomel.
«Det kan jo hende veggen ikke kun er en vegg nå?» sier Felix usikkert og han tror ikke helt på Lasses historie, men går likevel bort til murveggen, tar hånda si mot den og kjenner at den glir igjennom noe.
«Hva i huleste?» sier han da han ramler sidelengs gjennom veggen.
«Oi!» utbryter Lasse og løper på veggen og treffer den ikke, i stedet er han gjennom veggen og der ser han Felix, som har greid å ta seg for og nå er i ferd med å reise seg opp mens han tørker hendene sine på genseren sin. Så snart dette er unnagjort ser Felix seg forundret om.
«Dette er jo som den veggen på togstasjonen i Harry Potter,» sier han forvirret.
«Hæ?» sier Lasse, men så blir han stille, det samme blir Felix og så betrakter de omgivelsene og innser at de er i en annen verden.
(10)Ideelt sett slapp han riktignok alle disse tingene siden han hadde høydeskrekk, verken følte seg særlig flink til å skrive eller å danse og tanken på å klatre opp en fjelltopp skremte vettet av ham av mange flere grunner enn bare høyden. Men poenget var at han ville vært villig til å gjøre alt dette og mye mer for Philomels skyld fordi han elsket henne så mye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar