Julekalender del 9 =D

9. desember

Philomel har vært i småbyen Fael i en natt nå. Hun ankom sent kvelden før og først nå får hun tatt en liten spasertur for å få et visst overblikk over småbyen. Fael viser seg å være en ganske liten by. Husene er hvite med brune tak og har i hovedsak to etasjer og minner Philomel om husene hun så da hun som trettenåring var på en to ukers ferie i Tyskland. Det er sånne koselige hus som får henne til å tenke på eventyr og som i tillegg er atmosfæriske i massevis og veldig skjønne. Og ellers består Fael av koselige snirklete gater og det vokser slyngplanter oppover husveggene og rundt omkring står søte gatelykter og pene trær, i tillegg til at det er en masse katter rundt omkring på alle kanter, listende og luskende mellom hushjørner og over takene. Kort oppsummert så er det på alle slags måter en småby Philomel liker og som hun definitivt har lyst til å bo i en gang for hun syns alt er så inderlig perfekt og idyllisk at det er helt vidunderlig. Det eneste skjæret i sjøen er tristheten, Philomel er en ganske livsglad sjel selv, men hun merker hvordan det gode humøret ikke klarer å holde seg like godt når fakta jo er at Fael er full av lengsel og melankoli. Noen av Faels innbyggere er bare skygger slik som Nemo og andre er mennesker uten skygge og uansett hva som mangler så blir det en tomhet tilbake. Og Fael er som resten av Philophia hardt rammet av Skyggekongens tyranni i form av familier der et eller flere medlemmer er fengslet. I tillegg får Philomel tidlig vite at noen som mister kroppen sin og kun er skygger opplever at kroppen deres blir knust til støv og beinrester av Skyggekongens tjenere og må leve et liv som skygge for all evighet. På samme tid er situasjonen slik at flere av de som har mistet skyggen sin også har mistet livslysten og visner hen i noe som i Philomels verden (verdenen hun kommer fra) antakelig ville kaltes en depresjon. Philomel blir så fascinert av kontrastene mellom hvordan Fael og alt annet hun har sett av Philophia har vært så vakkert og idyllisk, mens hun samtidig ser tomheten og hvordan melankolien råder, ser hvordan det er en tristhet i øynene på de hun møter i Fael. Og hun får lyst til å gjøre noe, hva som helst for å hjelpe og mens hun sitter på en av Faels mange benker og en av Faels katter smyger seg inntil bena hennes bestemmer hun seg endelig for at hun skal gjøre noe. Om det så blir det siste hun gjør så skal hun bringe livsgleden tilbake til Fael for hva er vel et liv uten gleden over å leve det og hva er vel vitsen med at Philophia er så vakkert, når det er en tom skjønnhet?

«Jeg vil hjelpe,» sier hun bestemt til Nemo som plutselig har satt seg ved siden av henne på benken.

«Takk,» sier han og legger en hånd over skulderen hennes. Det kjennes bare så vidt, det kjennes mer som et lett vindpust mot en skulder, intet mer. Men det gjør Philomel bare mer sikker i sin sak. Hun vil hjelpe til.

Skyggekongen er på slottet sitt i Philophia og går frem og tilbake på gulvet mens han funderer på hva han skal gjøre nå. Han har bannet og vært enormt frustrert og så vært bare en smule rasende og nå er han endelig mer behersket, selv om han fortsatt ikke akkurat kan kalles blid. For alt har jo gått helt feil, han skulle bare kidnappe en jente fra sin verden og nå mistenker han at en av de stadig færre idiotene i Philophia som står i mot ham kan ha kommet han i forkjøpet, sikkert med en eller annen edel hensikt om å holde jenta unna ham. Skyggekongen vet selvsagt at dette nok vil være fåfengt i lengden for han er særdeles sta og gir seg ikke så lett og han vet at han skal få tak i nøkkelen til Alandria til slutt, men det vil nok bli forsinkelser og han hater det. Hvordan våger de å forhindre planene hans, fortjener ikke han å få alt han ønsker seg? Han fortjener jo det og nå vil jobben hans bli hakket vanskeligere, takket være små teite fakta som at han ikke vet nøyaktig hvor jenta er og hvem som passer på henne. Og han har jo sendt av gårde noen tjenere til forskjellige kanter av Philophia for å lete etter jenta han søker, han har gitt hver av dem et fotografi av henne så de vet hva de skal se etter. I tillegg har han sendt Malbert til sin verden i tilfelle hun mot all formodning skulle være i Oslo ett eller annet sted likevel, selv om han tviler på at så er fakta. En eller annen er jo nødt til å finne henne satser han på og når de gjør det skal han gi dem et løfte om at de ikke vil få sparken på de neste to månedene og så vil han utføre planene sine før han vil begå noen mord sånn for moro skyld. Det vil bli så fint. Skyggekongen sukker. På toppen av alt som er galt i livet hans nå blir han kanskje nødt til å søke etter en ny sekretær, sukk, er det ikke det ene så er det det andre.

Samtidig titter Felix og Lasse rundt i skogen Midolin mens de trekker hver sin konklusjon. Felix konkluderer med at dette er en virkelig inspirerende skog som han skulle ønske han kunne tatt med Philomel til. Lasse på sin side konkluderer med at skog er som snø, mye finere på bilder enn i virkeligheten.