Julekalender del 11 =D

11. desember

«Hvor faen er vi egentlig?» utbryter Lasse. Han og Felix har gått rundt i Midolin de siste to dagene og de har hver sin helt forskjellige oppfatning av stedet de besøker. Felix syns det hele er inspirerende og interessant og stopper stadig opp for å betrakte en blomst som ikke ser ut som noen annen blomst han har sett før eller for å titte på spesielle sopper eller trær og så videre. Alt dette føles skikkelig eventyrlig etter Felix mening og han blir stadig minnet på sine barndomsdrømmer om å bli botanniker eller jobbe i blomsterbutikk, drømmer som etter hvert ble skjøvet til side for nye ambisjoner om å klatre rangstigen som vindusvasker, ambisjoner det så langt ikke har gått så bra med. Lasse på sin side kan lett tenke «å så pent» hvis han ser et fint naturbilde, men han liker å ha en viss distanse til naturfenomener som for eksempel skoger, det er helt greit å se det på bilder, men mye mindre greit å gå rundt i det og nå har de altså tråkket rundt i Midolin i tre døgn uten å ha funnet ut noe særlig mer. Og ja da, det er jo fint og koselig og sånt, men Lasse er lei og har vært lei i to døgn nå og det har tilfeldigvis fort vist seg at han og Felix er svært forskjellige på veldig mange måter. Felix har det med å drømme seg bort og Lasse mistenker at Felix nesten aldri er helt mentalt tilstedeværende, noe som er en smule frustrerende i lengden. Lasse derimot dagdrømmer lite, han har aldri pleid det. Og Lasse innser at de nok er i en annen verden, men syns så langt andre verdener er veldig overvurdert. I stedet håper Lasse bestemt at de fort finner igjen Philomel/Junipiken og kan dra tilbake. Så kommer Lasse på at han ikke vet helt hvor «tilbake» er og sukker høyt, høyt nok til at Felix river seg løs fra blomsten han nå har betraktet med stor interesse og går bort til Lasse.

«Er alt i orden?» spør han.

«Nei, alt er ikke i orden, du stopper hele tiden for å titte på ting og vi går rundt i en skog i en annen verden og vi veit ikke hvor vi er og jeg syns vi bare skal komme oss av gårde, ut av denne skogen, finne Junipiken eller Philomel eller hva i helvete hun skal kalles og komme oss tilbake til vår verden,» utbryter Lasse og Felix blir stående og bare stirre på ham et øyeblikk før han reagerer.

«Beklager, jeg mente ikke å irritere deg, vi får komme oss av gårde, jeg vil jo gjerne finne Philomel selv,» sier Felix. Så får han et nytt drømmende uttrykk og glir visst inn i en dagdrøm om Philomel og Lasse slår oppgitt ut med hendene. Han konstaterer at Felix er direkte håpløs og så fortsetter de videre. Og i det minste når de jo faktisk utkanten av skogen like etterpå og de ser et skilt der det står «Malurt» som peker mot en by de kan se like i nærheten. De bestemmer seg fort for å dra dit, Lasse med en bestemthet og en klar plan om å finne ut av ting så fort som mulig, Felix med dagdrømmer om hva han skal si neste gang han ser Philomel. Og snart nok er de i byen Malurt.

Nemo er kledd i svart fra topp til tå og med hette og generelt sett klær som skjuler det faktum at han kun er en skygge ganske så godt. Og nå prøver han å finne frem til Vindusvaskerselskapet med hjelp av noen stedsanvisninger Philomel har gitt ham. Han har allerede sendt Philomels mor en sms med Philomels mobil, som han har lånt med seg fordi mobiler ikke virker i Philophia og det kunne være til nytte, og forklart at alt er i orden og at Philomel bare er veldig travel med jobb og sånt siden det nærmer seg jul, men at hun ringer snart. Og nå skal han gi beskjeder til Felix og Philomels sjef Rex på Vindusvaskerselskapet. Han må bare finne frem til det først. Nemo har ganske god stedsans, men han er oftest i sin verden og har bare vært i Oslo to, tre ganger før, noe som ikke gjør en superkjent akkurat. Og Nemo føler at alt er et veldig kaos, rundt ham haster mennesker hit og dit og det mases om jul meg her og jul meg der og Nemo er ikke en gang helt sikker på hva jul er. De feirer ikke jul i Philophia og i tillegg er Philophia delt opp i kun to årstider, vår og høst (under andre navn for så vidt) og alt dette maset om jul gjør ham med andre ord ganske så forvirret. Dessuten er Nemo slettes ikke vant med snø og han håper generelt sett at han kan dra tilbake til sin verden ganske snart. Nemo ser ned på stedsanvisningen Philomel har skrevet ned på en lapp til ham og ser seg så rundt, han må jo nærme seg nå og da ser han det. Der borte skimter han Vindusvaskerselskapet som et skilt over en dør som ser litt slitt ut og han åpner den inn, går inn og kolliderer med en høy skikkelse med brunt skjegg som sier «pass deg». Så ser skikkelsen, en mann som Nemo fort kjenner igjen med skrekk bort på den figuren han har kollidert med og drar av ham hetten.

«Ser man det,» sier han og Nemo snur seg for å løpe vekk fra den skjeggete mannen som han med en gang skjønner at er Skyggekongen, dette uten hell. Skyggekongen får tak i ham og drar ham med seg inn på kontoret sitt der han slår til Nemo med en tykk bok. Nemo faller om.

Rex Benedict har bare vært innom kontoret sitt for å hente en siste ting han skal ta med til slottet sitt i Philophia, men nå har han plutselig funnet en av de mest pågående opprørerne i Philophia, Nemo, og har slått ned Nemo med en av de mange meget tykke bøkene han har på kontoret sitt.

«Ta det med ro, Nemo,» hvisker han og fortsetter «du skal få dra tilbake til Philophia, bare tilfeldigvis i fangenskap på slottet mitt.» Deretter smiler han for skjebnen motarbeider ham tydeligvis ikke helt likevel.