12. desember
Det er den tolvte desember, men i Philophia går dagene i ett og Philomel har blitt veldig vant til livet i Fael. Og hun har nesten glemt helt bort jobb og jul og alt som hører hverdagen i sin egen verden til, i stedet smiler hun over de koselige dagene i Fael der alle dager er ganske like hverandre, uten at det gjør noen verdens ting. Hver dag står hun opp med soloppgangen (klokka hennes stoppa med en gang hun entret Philophia så hva klokkeslettet er til en hver tid er hun usikker på) og så spiser hun frokost sammen med Nemos familie som består av den veldig snille, men litt vemodige Elvira som er skyggeløs og Nemos samboer, Nemos far Aslak som også er skyggeløs og den vakre svarte skyggeløse katten Ravna. Og det er en virkelig hyggelig familie som har tatt Philomel vel i mot og fått henne til helt å føle seg hjemme og hun tenker igjen at hun må tilbake hit en dag. En dag etter at Skyggekongen har blitt stoppet. Hun og Nemo skal dra videre når han kommer tilbake, de skal møte noen venner av Nemo som bor i Philophias hovedstad Malurt og så legge en grundig og gjennomtenkt plan for å stoppe Skyggekongen for godt og bringe alle henholdsvis kropp eller skygge tilbake så sant det lar seg gjøre. Og nå bare venter hun på Nemo og Philomel er riktignok litt bekymret siden han ikke har kommet tilbake enda, men satser på at det bare er rent tilfeldig og at han snart dukker opp på ny. Hun smiler. Philomel er akkurat nå i ferd med å vaske litt klær for i Fael forventes det at alle hjelper til uansett om de er gjest eller ei. Ikke at det gjør Philomel noe, hun ville nok hjulpet til uansett selv om hun ikke er så glad i å vaske. Og hun vasker klærne i vei mens hun tenker på Felix som hun gjerne skulle ha sett igjen snart. Han er jo så hyggelig mot henne og det er litt søtt hvordan han av en eller annen grunn har det med å rødme når de prater sammen. Det fascinerer henne. Men snart ser hun ham sikkert igjen, det er hun sikker på. Og sola skinner som en blid løvetann over henne mens hun vasker og drømmer seg bort og konstaterer at livet er ganske så eventyrlig. For det er jo det og ikke minst fordi nok en liten katt smyger seg inntil beina hennes akkurat da, imøtekommende og kosete.
Det Philomel ikke vet er at Nemo er tilbake i Philophia, bare tilfeldigvis i en celle på slottet til Skyggekongen der det er riktig klaustrofobiske tilstander. Cellen er skikkelig liten og trang og slipper inn lys gjennom et ganske lite vindu som er litt for høyt oppe på veggen til at han får sett gjennom det. Og Nemo er allerede veldig lei av å være her for det er utrolig lite koselig og han vil tilbake til Fael for å fortsette planene sine, dette kompliserer jo alt. Han sukker og håper Philomel eller familien hans ikke er for bekymrede for ham og konstaterer bestemt at dette skal være en særdeles midlertidig tilstand. Snart skal han komme seg ut, vekk og tilbake og da skal alt gå helt som han vil. Men Nemo rekker ikke å tenke så mye på dette da noen roper på ham.
«Nemo!» hører han og snur seg mot gitteret inn til cellen og rett utenfor står det en av Skyggekongens tjenere, han er ikke sikker på hvilken.
«Ja?» spør Nemo usikkert.
«Skyggekongen vil snakke med deg,» sier tjeneren og drar opp cellen og innen Nemo får prøvd å rømme for tjeneren festet et par håndjern rundt Nemos hender og så drar han Nemo med seg opp til salen der Skyggekongen sitter på en trone og tar ham blidt i mot.
«Heisann, Nemo, vi må prate sammen,» sier Skyggekongen rolig og Nemo rister på hodet.
«Vi har ingenting å snakke om,» sier han surt og stirrer iltert opp mot Skyggekongen.
«Å jo da, jeg mistenker at du vet hvor jenta jeg søker er,» sier Skyggekongen.
«Jeg vet ingen ting,» sier Nemo og lyver blankt.
«Det tror jeg nok du gjør og jeg har sendt flere av tjenerne mine for å finne henne,» sier Skyggekongen og Nemo kjenner seg litt redd. Skyggekongen virker så faretruende rolig, det kan ikke være trygt.
«Jeg aner ikke hvem du snakker om sier jeg, bare slipp meg fri, dette er kun en kolossal misforståelse,» sier Nemo. Skyggekongen sukker, litt mindre tålmodig nå.
«Du vet hvor hun er og hvem hun er, jeg vet det og jeg skal finne henne, sann mine ord. Og når jeg finner henne skal jeg få planene mine ut i livet og deretter skal du dø en brutal død mens jeg skal le og le og le litt til,» sier Skyggekongen irritert og Nemo klarer ikke å dy seg.
«Jeg skal aldri la deg finne henne, hun er trygg der hun er og med en gang jeg slipper fri skal vi stoppe deg,» sier Nemo og så angrer han, han skulle jo ikke røpe at han visste hvem og hvor hun var.
«Med andre ord er hun i Fael eller Midolin,» sier Skyggekongen som er fullt klar over at det er disse to områdene som er stedene folk har det med å gjemme seg for ham.
«Det er ikke sikkert,» sier Nemo. Skyggekongen bare ler lit for seg selv før han sender Nemo et blikk så bestemt at det kunne fått hvem som helst til å skjelve litt.
«Jeg har sendt tjenere av gårde, også til Fael og Midolin og du vil aldri slippe løs, det skal jeg sørge for,» sier Skyggekongen.
«Du kan ikke holde meg fanget i den cellen for alltid,» sier Nemo.
«Hvem har sagt noe som helst om cellen?» sier Skyggekongen og finner frem en håndstøvsuger.
«Hva er det?» sier Nemo bekymret.
«Ditt endelikt,» sier Skyggekongen og går ned til Nemo, skrur på håndstøvsugeren (som ikke trenger ledninger, men går på batteri) og finner ut at hans antakelser stemmer, man kan suge skygger inn i håndstøvsugere. Nemo får ikke sagt noe mer og så snart han er suget inn i håndstøvsugeren sjekker ikke Skyggekongen om Nemo faktisk har blitt drept av å støvsuges, men bærer håndstøvsugeren med seg bort til peisen som er tent og heller alt som er i håndstøvsugeren i peisen. Og om ikke støvsuginga gjorde utslaget så gjør i hvert fall dette det. Nemo dør og Skyggekongen ser som hypnotisert inn på flammene som danser i peisen. Så kjenner han noe vått i øyekroken sin og tørker det fort bort. Han sukker, livet som ond hadde vært desto lettere uten den dårlige samvittigheten eller hvor trist han egentlig syns det er når folk dør, uansett om de som dør altså er noen store idioter som ikke verdsetter ham nok. Men snart får han sikkert tak i jenta han ser etter trøster Skyggekongen seg med og da er det bare å komme seg inn i Alandria og med det bli Gud og guder slipper å ha følelser. De er jo tross alt umenneskelige.
Philomel er i ferd med å spise middag med Nemos familie da Nemos samboer, Elvira, plutselig begynner å strigråte.
«Hva er det?» spør Philomel. Elvira bare gråter videre frem til katten Ravna hopper opp på fanget hennes og med det får henne til å roe seg litt ned. Men hun har et tårestrimet ansikt og snufser i vei fortsatt.
«I Philophia har hver person en sjelevenn, en de elsker og hører sammen med og Nemo er min sjelevenn. Og jeg merker det når noe skjer med ham og noe skjedde nå,» sier Elvira gjennom snufs og tårer.
«Så romantisk,» utbryter Philomel, men så minnes hun på at dette her er et ganske illevarslende tegn. Nemos far, Aslak, blir kritthvit i ansiktet.
«Å nei, du tror ikke?» får han stotret frem og Philomel blir redd selv for dette er visst virkelig ille.
«Jeg vet det, jeg vet det,» mumler Elvira før hun skriker «nei!» høyt så det ljomer i veggene.
«Du vet hva?» spør Philomel uten å egentlig ha lyst til å høre svaret. Aslak forlater bordet og går med tunge skritt bort fra bordet og så opp trappa til rommet sitt. Elvira stirrer rett frem.
«Jeg vet at Nemo er død!» sier hun og Philomel nikker uforstående.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar